TEST: AOC Agon Q27G4ZDR

Der sitter du i din mørke hule av et gamingrom, og spiller et spill med høy kontrast. En mørk grotte med sildrende vann nedover sidene. Et verdensrom, med stjerner og galakser i bakgrunnen. På en vanlig LCD- eller IPS-skjerm ser du at det som skal forestille svart, likevel ikke er ekte svart. I stedet er det mørkt grått, og bildet mangler dybde.

OLED, derimot, slår av alle piksler som ikke skal vise lys. Da blir det kølsvart. Når en fakkel brenner i en mørk gang, blir kontrasten så stor at bildet nesten står ut fra skjermen. Hvis du først har prøvd OLED, vil du neppe gå tilbake.

Den største ulempen har vært prisen. QD-OLED har til nå vært forbeholdt de som ville bruke mellom 10 000 og 15 000 kroner på en skjerm. For mange nærmer det seg prisen på en komplett gaming-PC.

Et annet problem er subpikselstrukturen. Første generasjon QD-OLED fikk tekst til å se frynsete ut, med grønne kanter på den ene siden og rødlilla på den andre. For en dedikert gamer funket det ok. For alle andre var det en hodepine, bokstavelig talt.

Nyere panelgenerasjoner har forbedret dette. Frynsene er ikke borte, men de er mindre uttalt. 1440p oppløsning på 27 tommer gir 109 piksler per tomme, akkurat nok til å kunne bruke skjermen til mer enn gaming.

AOC Q27G4ZDR koster 5000 kroner. Halvparten av hva du betalte for samme teknologi for to år siden.

Hvorfor er QHD på 27 tommer det riktige valget?

109 piksler per tomme er skarpt nok til både tekst og spillscener, samtidig som oppløsningen kan håndteres med god kontroll av et middels skjermkort som RTX 5070. 4K ser enda bedre ut, men krever enormt mye mer av skjermkortet. Q27G4ZDR lander i et fornuftig krysningspunkt: stor nok til oversikt, liten nok til å ikke knele PC-en.

240 Hz støttes både via DisplayPort og HDMI.

Hvitpunktet er rødt, og du må fikse det

På 27 tommer i 1440p merker jeg knapt problemet med fargekanter på tekst i daglig bruk. På en 32-tommer med samme oppløsning ville det derimot blitt umulig å overse.

Skjermen kommer ut av esken i fargeprofilen Warm. Resultatet er at hvitt får en synlig rød tone. Du kommer nærmest nøytral D65 ved å sette profilen til Cool, da Neutral er for varm. Men selv på Cool blir det ikke helt riktig.

Datacolor løser en gammel hodepine

OLED har svært smale spektrale topper, særlig i blålyset. Billige kolorimetre er stilt inn mot bredere lyskilder og blir lurt av OLED-spektret. Du ender med feilmålt hvitpunkt og skjeve farger, selv når programvaren melder at alt er nøytralt.

Datacolor har endelig lagt til en egen QD-OLED-profil i SpyderPro-programvaren. Den krever et nyere SpyderPro-kolorimeter, men fungerer overraskende bra. Calibrite har så vidt jeg vet ennå ikke fulgt etter; deres OLED-profil funket bare på RGB JOLED-paneler sist jeg sjekket.

På Q27G4ZDR kom hvitpunktet tett opptil referansen fra MacBook Pro, og DeltaE-avviket lå under 1 over gråskalaen. Fargedekningen målte jeg til 100 prosent sRGB, 99 prosent DCI-P3 og 89 prosent Adobe RGB. Legg merke til at Adobe RGB ligger under de 98 prosentene AOC selv oppgir. Likevel er dette totalt sett en fargepresisjon på linje med skjermer til dobbel pris.

Hva er den største svakheten til AOC Q27G4ZDR?

Skjermen har én kritikkverdig svakhet, nemlig lysstyrken. Med 80 prosent kontrast og 100 prosent lysstyrke i SDR målte jeg 156,7 nits ukalibrert, og 123,3 nits etter kalibrering. Dette kan økes noe ved å sette kontrast til 100 prosent, men jeg liker personlig å ha litt headroom der. AOC-skjermen blir med dette litt blass i dagslys med sola inn vinduet, men det er helt ok om du har kontroll på belysningen. En dyrere OLED har høyere lysstyrke og klarer seg bedre.

Også HDR-effektene er begrenset. 400 nits i 10 prosent skjermvindu er litt lavt, sett i forhold til de mest blendende IPS-skjermene. Det er heller ikke vanskelig å finne OLED-skjermer som gjør HDR-jobben bedre enn Q27G4ZDR.

Skal du game i mørke rom og vil ha mer detaljer i skyggepartiene, er et triks å senke gamma fra 2,2 til rundt 2,1. Et lavere gamma gir lysere skygger og flere synlige detaljer, og dermed gi fordel i konkurranser.

Hvordan ser spillene ut på AOC Q27G4ZDR?

Under spilling er bevegelsesresponsen umiddelbar, uten merkbar uskarphet i bevegelsene. 240 Hz føles helt flytende, og alt over dette gir liten merkbar forskjell for de fleste.

Med variabel oppdateringsfrekvens er det derimot mer blandede følelser. Det er flimring i enkelte spillscener, mer enn på dyrere QD-OLED, uten at det er et stort problem.

Menyknappene begeistrer ikke

Knappene sitter på undersiden av rammen. Navigasjonen er ulogisk: opp-og-ned-pilene står ved siden av hverandre i stedet for over og under, og jeg forveksler stadig enter med return. Du blir vant til det, og menyen brukes sjelden etter oppsett, men det må nevnes.

USB-hub-en med én USB opp og to ned er lite. Det betyr at du bygger ut med kun én ekstra USB-kontakt i forhold til PC-en. Jeg savner dessuten en USB-C-kontakt med DisplayPort-støtte, for brukere av bærbar PC.

Lyden fra de innebygde høyttalerne kan beskrives med ett ord: tynn. Bruk hodetelefoner.

Konklusjon

AOC Agon Q27G4ZDR er en gamingskjerm som også funker for digitale skapere. For 5000 kroner får du QD-OLED med 1440p, 240 Hz og en fargetemperatur som blir veldig riktig i «Cool» modus. Lysstyrke og HDR-effekter er begrensningene, og menyknappene er en mild plage. Men hvis du vil ha rask QD-OLED med uventet bredde i bruksområdet til en pris godt under premiumsegmentet, er denne skjermen et meget godt kjøp. Er du avhengig av helt korrekte farger, må du bruke et kolorimeter, og omsider kan Datacolor SpyderPro brukes til OLED, enten det står QD eller W foran.

Her får du rett og slett mye OLED-kvalitet for pengene.