TEST: Sony a7C II

Sonys minste fullformatkamera er et svært godt allroundkamera. Spesielt for de som ønsker seg et kamera som er så lite og lett som mulig. Da er alternativene til a7C II, ganske få. Den mest kompetente konkurrenten kommer faktisk fra Sony selv.

For det lille kameraet er basert på Sony a7 IV, og har den samme bakbelyste 33 Mp BSI CMOS fullformat bildebrikken, Sonys Bionz XR-bildeprosessor, og 10-bits 4K-videoopptak. Men vent litt, tenker du kanskje. Er ikke Sony a7 IV fra 2021? Svaret er ja. Kameraet har den samme bildebrikken og prosessoren, men det er slett ingen ulempe. I vår test av Sony a7 IV fant vi fint lite å utsette på bildekvaliteten. Hverken på stillbilder, eller video. 

At a7C II deler det grunnleggende med et eldre kamera, betyr med andre ord ingen ting for bildekvaliteten. Det er andre ting her som er skalert ned, fjernet og kompromisset med, sammenlignet med det aldeles fortreffelige a7 IV.

Kompromissene  

Sony har naturligvis ikke funnet plass til den store 3,7 MP søkeren fra a7 IV. Styrepinnen, eller joystick-en, er rasjonalisert bort, og det er bare én minnekortplass her. Men kameraet har faktisk inngang for mikrofon, utgang for hodetelefoner, HDMI, og USB-lading. 

Skuddtakten er den samme her, 10 bilder/s, men den kompakte utgaven har en litt bedre bildestabilisator på innsiden, som støtter opptil 7 trinns stabilisering. Videoegenskapene er også arvet fra a7 IV. Det betyr at man får en ganske betydelig beskjæring av bildeflaten med en faktor på 1,5 – som tilsvarer APS-C-format (Super 35) – hvis man velger den høyeste videokvaliteten på 4K. Altså 4K60p eller 4K50p. Velger man i stedet 4K30p, brukes hele bildeflaten, og man kan ta opp video i aldeles utmerket kvalitet, med 10-bit 422 opptil 200 Mbps.

Brukervennlighet 

Med den samme bildebrikken og prosessoren som Sony a7 IV, får man bedre bildekvalitet med høyere oppløsning, enn fra 24 Mp bildebrikken i en a7C. 

På et såpass lite kamera, er det ikke plass til noe stort håndgrep, men selv med normale hender, synes jeg det er lite plass til hendene rundt kameraet. Kan man leve med dette, er det mye annet ved a7C II som er veldig bra.

Video for eksempel. Jeg nevnte det tidligere, men det er verdt å nevne at den nye   Bionz XR-prosessoren ikke bare støtter 10-bits video i 4K30p og 4:2:2, men også S-Log3 og S-Cinetone, som man kjenner fra Sonys profesjonelle videokameraer.

Det skal dog bemerkes at det er en del synlig rolling shutter på opptakene i 4K30p, litt mindre i 4K50p, men likefullt synlig. Det samme ser man faktisk på serieopptak hvis man panorerer etter en bil eller motorsykkel når elektronisk lukker er valgt, men bildene blir i det minst skarpe.

Sylskarpe. Hvert fall så lenge lukkertiden ikke er for lang.

Kameraets autofokus er ikke bare forbedret sammenlignet med forgjengeren, den er også bedre på å følge motivet. Nå skal det legges til at a7C II overhodet ikke er rettet mot sport og action, likevel er det påfallende hvor ekstremt bra fokuset henger på motivet. Også på video. 

Canons lynraske EOS R6 II, som har høyere skuddtakt enn Sony-kameraet, og meget god følgefokus, må likevel se seg slått av fokusen på a7C II.

Bildekvalitet 

Med bildebrikken fra a7 IV, er bildekvaliteten og oppløsningen bedre enn på forgjengeren a7C. Ikke vanvittig mye bedre, og jeg holder fremdeles en knapp på bildedynamikken til den gamle 24 MP bildebrikken i et Nikon Z6 II. Men detaljgjengivelsen er bedre på Sony-kameraet. Som gjør det litt bedre egnet til for eksempel landskap eller produktfoto.

Sonys bildeprosessering har utviklet seg mye siden vi testet a7C, og her kan man velge komprimeringsgrad på råfilene, eller ingen komprimering i det hele tatt. Forskjellen i filkvalitet er mindre enn forskjellen i filstørrelse, så det er ingen skam å velge moderat komprimering av råfilene her.

Ser man på jpeg-filene, legger de mest kritiske merke til at fargegjengivelsen er mettet. For mettet, vil noen si, men hudtoner ser naturlige ut, og det er balanse i fargegjengivelsen. Man kan velge mellom 8-bits jpeg-komprimering og 10-bits HEIF-filer, som gir jevnere toner og graderinger uten at filstørrelsen eser ut. Noe en test på vår referanse-TV – Sony Bravia 8K XR X95J – viste tydelig.

Bildestøy ser ikke ut til å være noe problem opp til 6400, hvor man kan se at kornstøy begynner å vise seg i blant annet skyggepartier.

Hvis man ser bort fra at kameraet plages litt av rolling shutter, er videokvaliteten upåklagelig på alle andre områder. Spesielt når man har valgt den høyeste videokvaliteten; 4K50p (PAL). Fotografer som tar opp video ofte, vil sette pris på at kameraet har både zebra-visning for eksponeringskontroll, og focus map som viser hva som er foran og bak fokuspunktet. 

Konklusjon

Sony a7C II er en betydelig oppgradering fra forgjengeren. Ergonomien er bedre med en større søker, flere innstillingsmuligheter, og et litt bedre uformet håndgrep. At batteritiden er gått ned, er ikke så viktig. Verre er det at fraværet av en styrepinne, legger hindringer for brukervennligheten. Et av kompromissene man må bære over med hvis man vil ha det minste fullformatkameraet. Som like fullt er et meget kapabelt kamera med gnistrende bilde- og videokvalitet. Kameraet har alle egenskapene som skal til for å være et allroundkamera. Det gjør det viktigste upåklagelig bra, og det er både lett og kompakt nok til å være det perfekte reisekameraet for mange.