TEST: Nikon Nikkor Z 135mm S f1.8 Plena

Erfarne portrettfotografer vi være raskt med å svare at man kan ta portrettbilder med alle objektiver. Nær sagt uansett brennvidde. Likevel er det noen brennvidder som er oftere brukt enn andre. 85mm for eksempel. En brennvidde som absolutt alle produsenter har minst én versjon av. 

En 85 med god lysstyrke er kompakt og lett, og gir fotografen en behagelig avstand til motivet, hvor man enkelt kan kommunisere, og samtidig ikke kommer så nært at man risikerer at perspektivet i bildet endrer seg unaturlig mye.

For mellomformatkameraer, tilsvarer en 110mm den samme brennvidden, og for et kamera med bildebrikke i APS-C-format, tilsvarer en 56mm en 85mm i fullformat.

Men en gang i tiden var en 135mm et mye brukt portrettobjektiv. Den smalere bildevinkelen kunne isolere personen bedre og skape et enda tettere portrett. Samtidig som fotografen kunne stå i en mer ‘passende’ avstand til motivet. Ulempen har alltid vært at en skarp 135mm med god lysstyrke, ofte blir stor og dyr. 

Plena

Det gjelder i høy grad også Nikons nye Nikkor Z 135mm S f1.8 Plena, et nærmest håndbygget objektiv i high-end-klassen, bygget for kresne fotografer som ønsker seg en 135 med skikkelig lysstyrke. Ikke nødvendigvis bare til bortetter, for brennvidden er anvendelig som en kort tele til mye annet. Man kommer mye nærmere enn med en 85mm, men slipper å drasse på en stor 200mm, eller en telezoom med dårlig lysstyrke. 

Nikon-objektivet er laget for Nikons fullformatkameraer i Z-serien, men kan også brukes sammen med Z-kameraene som har APS-C-bildebrikke. Da får man faktisk en 200 mm (202,5m eksakt).

Objektivet veier rett under kiloet, og er mildt sagt massivt. På en Nikon Z Fc ser det helt malplassert ut, og en Z7 II eller en Z8 er bedre egnet, fordi da har man et skikkelig grep om kamera og objektiv.

Konstruksjonen er bunnsolid bygget, og værtettet. Blant de 16 linseelementene, er det fire ED-elementer, ett asfærisk element og ett SR-element. Linseflatene er belagt med et Meso-amorfous antirefleksbelegg, og et Arneo-belegg som skal redusere strølys og ghosting. 

Merkelig nok ser det ikke ut til at det enorme frontelementet har fått noe fluroin-belegg for å holde støv og vanndråper borte. 

Nærgrensen på 82 cm er langt unna makroterritoret, men mer enn nær nok hvert fall for portretter. Her er det to programmerbare funksjonsknapper, og programmerbar fokus- og funksjonsring (for eksempel kan den brukes som blenderring). Det finnes ingen blenderindikator her, som det gjør på Nikkor Z 58mm f0,95 Noct, ei heller noen fokusmarkeringer som viser fokusavstand.

Men objektivets lynraske fokusmotor er stillegående, og det er enkelt å stille fokus manuelt når man ønsker det. Trinnløs bønder og lydløs fokus, funker også glimrende på videoopptak, skulle man trenge en 135 til video. 

Den optiske ytelsen er virkelig noe å skrive hjem om, selv om jeg ikke er skråsikker på om den er små mye bedre enn fra en Nikkor Z 85mm f1.8 S. Det du får her er enestående skarphet fra kant til kant fra blender 1.8, med helt marginal tap av skarphet ut i hjørnene, og minimal vignettering. Fortegning er godt eliminert – når objektivkorrigering er slått av – og den etterlengtede bokeh-effekten er blant det beste jeg har sett. 

Skarpheten øker fra blender 4 og er jevn helt til blender 11, hvor diffraksjon setter inn. Det er svært lite, om noe kromatisk feilbrytning å snakke om her. Uansett blender, og gjør utvilsomt Nikon objektivet egnet til et bredt område med motiver. Ikke bare portretter. 

Konklusjon 

Den klassiske 135-en har neppe vært bedre enn dette. Nikon-objektivet setter standarden for optisk ytelse, med en skarphet som forbløffer og en bokeh som imponerer. Det er så godt konstruert at det kan anvendes til mye mer enn de fleste 135mm portrettobjektiver, med unntak for makrofotografering. Siden det stiller i samme prisklasse som et annet påkostet Nikkor-objektiv – Z 85mm f1.2 S, er det dessverre et portrettobjektiv for de få. Men det finnes heldigvis et Nikkor Z 85mm f1.8, til langt under halve prisen.