Det er et av de helt store, eksistensielle spørsmålene i livet som nerd:

Blir dekningen bedre hvis ruteren har store, synlige antenner som peker rundt i lokalet?

Eller er de diskré designer-modellene med innebygde antenner like gode da ingeniørene for lengst har fått styr på fysikken?

For å avgjøre saken har vi satt to brødre opp mot hverandre i en direkte duell.

I det ene hjørnet har vi D-Link Aquila Pro AI M95. En hvit, skulpturell sak uten synlige antenner, som er designet til å gli inn i en moderne stue uten å utløse en skilsmisse.

I det andre hjørnet står D-Link Aquila Pro AI R95. Akkurat samme innmat, samme pris og samme «djevlerokke»-form – men utstyrt med master som stolt rager opp i luften.

 

Hvorfor i det hele tatt betale så mye?

De to ruterne koster omkring 3000 kroner. Før vi kårer en vinner, er det på sin plass å se på hva man får for pengene. For man kan saktens finne billigere rutere, for eksempel TP-Link Archer BE230, som koster en tredjedel mindre.

Svaret er: 6 gigahertz.

Begge D-Link ruterne er «Tri-band» (BE9500), noe som betyr at de støtter det helt nye 6 GHz-frekvensbåndet, hvor det både er båndbredde og frihet for den trafikken som preger de gamle kjente 2,4 GHz og 5 GHz-båndene. Det gjør de billigere konkurrentene ikke. Heller ikke selv om det står Wi-Fi 7 på pakken. De må nøye seg med de gamle, overfylte frekvensene.

Når du betaler ekstra her, betaler du for adgangen til det raske kjørefeltet.

Alternativt kan man i dag få et mesh-system som Asus ZenWiFi BD4 med tre noder til omkring den samme prisen som en D-Link M95 eller R95. Det dekker bedre, men topphastigheten er mye lavere (BE3600).

De to D-Link-ruterne er altså valget for deg som vil ha én, superrask ruter. Vel å merke for de enhetene som støtter 6 GHz-båndet. Og det vil si datamaskiner og mobiler i den bedre klassen, som er nyere enn et par år.

De fleste Smart Home-enheter som lyspærer, overvåkningskameraer og støvsugerroboter, ligger alle sammen og roter nede på 2,4 GHz-båndet.

Runde 1: Design

Her er der ingen tvil. M95 er laget for å bli sett – eller rettere sagt for å bli ignorert på den gode måten. Den ligner en pyntegjenstand.

R95 ligner derimot en ruter. De fire antennene signaliserer «her bor en gamer», og selv om de kan vippes og snus, gjør de enhetene markant vanskeligere å skjule i en reol.

Hvis din bedre halvdel har vetorett over innredningen, har R95 tapt på forhånd.

Vinner: M95

 

Runde 2: Rå hastighet på kort avstand

Vi testet begge ruterne i en 110 m² leilighet fylt med solide vegger i murstein eller (gys!) betong.

I stuen, like ved siden av ruterne, var der reelt dødt løp. Her oppnådde begge ruterne noe nær maksimal teoretisk hastighet.

På kort avstand betyr antennenes plassering ikke noe; her er det den rå styrken i chipen som teller.

Det er forøvrig verdt å merke seg at vi med hastigheter på 650-700 Mbit/s nærmer oss grensen for hva som er praktisk mulig på en vanlig internettforbindelse. Selv om ruterne teoretisk kan levere 9,5 Gbit/s samlet, vil din opplevelse i hverdagen alltid være begrenset av det kabelen som går inn i huset.

Vinner: Uavgjort

 

Runde 3: Langdistansen

Men fysikken fornekter seg ikke helt. Da vi gikk ut på kontoret – testens «langdistanse-disiplin» gjennom en lang gang – våknet R95 opp til dyst.

Her leverte den 236 Mbit/s, nesten dobbelt så raskt som M95, som måtte nøyes med 137 Mbit/s.

Her fungerer de eksterne antennene etter hensikten: De klarer å «kaste» signalet lengre i en spesiell retning.

Har du et langt hus, eller skal signalet ned i enden av haven, har de «stygge» antennene deres berettigelse.

Vinner: R95

 

Jokeren: Den kunstige intelligens skal våkne

Under testen opplevede vi noe interessant ved begge ruterne, som D-Link kaller «AI-optimering», men som i daglig tale nok nærmere er avansert beamforming.

Resultatene i ytterområdene, langt vekk fra stuen svingte voldsomt.

Første måling kunne være lav, men etter å ha kjørt testen et par ganger, steg hastigheten ofte markant.

Det virker som om ruteren skal bruke tid på å «lære» omgivelsene å kjenne og fokusere strålen mot den krevende enheten.

Konklusjon

Duellen ender med et resultat som vil glede alle med sans for estetikk – og irritere nerder. På de fleste områdene klarer den «pene» D-Link M95 seg faktisk litt bedre enn sin mer teknisk utseende bror. Derfor vinder den også duellen med et hårstrås forsprang.

Ikke bare er den lettere å plassere, men den leverte faktisk en marginalt mer stabil og jevn dekning i hovedparten av testboligen.

D-Link R95 har sin berettigelse hvis du har et spesielt «langskudd», du skal nå (for eksempel et kontor for enden av gangen), hvor dens eksterne antenner viste tenner.

Men for de fleste er konklusjonen at de eksterne antennene bare er til pynt. Og nettopp det gjør de ikke.