Napolitaneren Paolo Sorrentino (regi) har tidligere gitt oss mesterverket The Great Beauty om død og forgjengelighet. Den kommende døden er også sterkt nærværende i Youth i det den pensjonerte komponisten og dirigenten Fred Ballinger (Caine) og den så godt som pensjonerte filmregissøren Mick Boyle (Keitel) funderer over hva de har gått glipp av og oppnådd i livet, gamle flammer, følelser, hva som har hatt mening – og hvordan dagens do-tur foregikk.
På hotellet observerer de en rekke av de eksentriske gjestene, som en fallert Maradona, Miss Universe, et ektepar som aldri snakker med hverandre; hele tiden mens de betrakter og kommenterer. Sterke biroller bekles av Rachel Weisz (som Caines datter) og Paul Dano (som angstfylt amerikansk filmstjerne).
På mange måter en indirekte trist film som fokuserer mye på at de er inne i livets høst, mens de prater om alt de skulle ha gjort, og det går så visst ikke unna i hurtig tempo. Men du verden så hjertevarm, vakker, følelsesladet – og dekantert med befriende frisk humor! Scenen med Jane Fonda blir unødvendig karikert og overdramatisert, for øvrig er Youth en usedvanlig jordnær, realistisk og vakker liten filmperle. 5 bunnsolide stjerner!
De franske alpene gnistrer i den skarpe billedkvaliteten, og det enkle lydsporet leverer topp dialog. Intet bonusmateriell.