anmeldelse: Vice

Hvem styrte egentlig verdens eneste supermakt under George W. Bush’ åtte år i Det hvite hus? Historikere, samfunnsvitere og journalister hevder, relativt samstemt, at mannen som trakk i trådene var visepresidenten, Dick Cheney (Christian Bale).

Som tidligere forsvarsminister i pappas regjering klarte Cheney å innynde seg hos unge W. i det han skulle velge sin «running mate» foran presidentvalget i 2000 – knappe åtte måneder etter at USAs 45. president tiltrådte kom, som kjent, en armada av fundamentalistiske muslimer (fra Saudi Arabia) flyvende inn over Manhattan; og Cheney så muligheten til å iverksette sin krig mot terror («You’re either with us, or against us»).

Adam McKay (regi) gir oss et regelrett karakterdrap av de sjeldne av den (i dag) 78 år gamle mannen. Det i en film der en nærmest ugjenkjennelig Christian Bale briljerer som den maktkåte, erkekonservative mørkemannen – som godkjente tidenes avlytting av amerikanske borgere og tortur av terrormistenkte. Hendelser som det de facto er kjent at Cheney stod bak, og mere til, men McKay ødelegger historien ved å male med så bred og unyansert pensel at det nærmere seg mer en parodi enn et biografisk drama.

Maktbegjæret forsøkes forklart av hans ambisiøse kone (Amy Adams), men vi kommer aldri under huden på hovedpersonen, han forblir en karikert pappfigur; kun i hans forhold til sin lesbiske datter aner vi konturene av en ekte person. Da er W. Bush en langt mer troverdig karakter, som den lettere naive og godtroende pappagutten. Glimrende fremstilt av Sam Rockwell.

Det mest interessante med Vice er den historiske fremstillingen av en av USAs mektigste visepresidenter, en mann med en skjult agenda og et umettelig maktbegjær, dessverre drukner fakta i tendensiøs kryssklipping og regelrett propaganda fra regissørens/manusforfatterens side. 3 stjerner.