Anmeldelse: The Conjuring

James Wan (regi) serveres oss den «sanne» historien om ekteparet Warren som er spesialister på ånder og demonutdrivelse. I The Conjuring står de ovenfor den verste saken deres noensinne i det (den ukristelige) fembarnsfamilien Perron flytter inn i et gammelt hus fullstendig okkupert av all ondskap du kan tenke deg.

Det hele begynner veldig bra! Her er det fleste klassiske grøsserelementene på plass, gammelt, sliten hus langt ute på landet, ved et tjern, en gigantisk gjenspikret kjeller, banking på dører, skremmende dukker og klovner, en nyinnflyttet familie med yndige barn og mystiske imaginære venner. Så krydres retten med klokker som stopper, bilder som faller ned fra veggene og usynlige vesener som drar av deg dynen om natten. Herlig og «creepy» skummelt – der selve hovedspenningen nettopp ligger i det du ikke kan se! Slikt sett en klassisk grøsser – og definitivt ikke en film for folk med dårlig hjerte.

Dessverre skulket Wan (som også står bak de voldsspekulative Saw-filmene) de timene på filmskolen som fokuserte på less-is-more. Den siste halvtimen blir en endeløs orgie i visuelle skrømt og faenskap. Her ryker også den femte stjernen. Se heller The Orphanage (2007) – den holder distansen ut.

Lydsporet er i en klasse for seg – absolutt fantastisk, og er en særdeles sterk bidragsyter til at du hopper i taket/gjemmer deg bak en pute! Vi anbefaler at du skrur fast sofaen i parketten før filmen begynner! Billedkvaliteten er også meget god, med klare og skarpe kontraster i alle de mørke scenen. Kun tre ok minidokumentarer i bonusmateriell.