Følg oss på

Søk etter tester, nyheter og anmeldelser...

Stranger Things 2: Sjarmerende ’80-talls nostalgi

Stranger Things, sesong 2

Nok en gang gir Duffer-brødrene oss en sjarmerende, og småskummel, tidsreise tilbake til 1980-tallets forgangne uskyldighet.
Karakter
Stranger Things 2: Sjarmerende ’80-talls nostalgi

Sesong 1 av Stranger Things tok i fjor publikum, og anmeldere, med storm. I en herlig miks/homage av Steven Spielberg og Stephen King tar serien oss med tilbake til midten av 1980-tallet, der vi blir kjent med de fire nerdene Will (Noah Schnapp), Mike (Finn Wolfhard), Dustin (Gaten Matarazzo) og Lucas (Caleb McLaughlin). 13-åringene i den lille arketypiske småbyen Hawkins, Indiana opplever en rekke, mildt sagt, merkelige hendelser. Samtidig blir vi kjent med deres hverdagsliv, sårhet, følelsesliv (i hormonelt opprør), mens serien toppes med spot on referanser, rekvisitter og musikk fra det glade ’80-tallet.

(Foto: Netflix)

 

ERKETYPISK AMERIKANSK SMÅBYIDYLL
Omgivelsene i Stranger Things er som tatt rett ut av klisjéboken om hvordan beskrive en amerikansk landsens småby. En by der alle kjenner alle, de har en godslig sheriff, Jim Hopper (David Harbour), som elsker søtsaker og stort sett må løse nabokonflikter, ungene møtes på spillbula eller burgersjappa, og de strøkne forstadshusene ligger som perler på en snor med vaglkampplakater med «Reagen/Bush ‘84». Her har intet dramatisk skjedd siden andre verdenskrig.

I første sesongen ble småbyidyllen i Hawkins brutt. Etter en spillekveld i kjellerstuen, nerdene imellom, forsvant helt plutselig Will på vei hjem. Like etterpå dukker den mystiske, foreldreløse, Eleven/El (Millie B. Brown) opp, og hjelper guttene, og den desperate moren, Joyce Byers (Winona Ryder) i jakten på Will.

Har du vokst opp med The Goonies, E.T., Poltergeist, Ghostbusters, Christine, Stand By Me, The Breakfast Club, The Twilight Zone og He-Man vil du nikke gjenkjennende til Stranger Things. Bare se på posteren og grafikken til plakaten, og man ser den er en eneste stor homage til alle tenårings-/mysterie-/eventyrfilmer fra tiåret med hockeysveis, Walkman, arkadespill og dårlig popmusikk. Rundt dette nostalgiske universet har brødrene Matt og Ross Duffer skrevet Stranger Things. Småbyidyllen rives hardt og brutalt i stykker i det «skyggemonsteret» truer byen, og ingen lenger kan stole på myndighetene. Sesong 1 kulminerte med at Will kom hjem igjen, men han så, for å si det forsiktig, ikke helt ok ut…

MØRKET LURER
I utkanten av byen driver militæret på med lysskye affærer. Sammen med en gjeng menn kledd i labfrakker, ledet an av protagonisten Dr. Owens (Paul Reiser), er det åpenbart at de skjuler noe i dypet av sin «forskning». Samtidig forsøker de å helbrede en stadig sykere Will, som plages av flashbacks og merkelige syner av den verden han kjenner rammet av Armageddon.

Situasjonen tilspisser seg til gangs i det Will tar imot velmenende råd fra hans mors nye kjæreste, Bob (Sean Astin, en av hovedrolleinnhaverne i The Goonies!), om å konfrontere monsteret i drømmene.

Annonse

NERDENES HEVN
De fire guttene er ikke akkurat blant skolens mest populære, hverken blant andre gutter eller det motsatt kjønn. Med overdrevet interesse for arkade- og brettspill, samt naturfag, stiller de litt på utsiden. Men som alltid er det nerdene som ler sist, og høyest. I tidsriktige Halloweenkostymer kler de seg ut som gjengen fra Ghostbusters og søker å løse mysteriet. Dialogen guttene imellom er genuin, troverdig og ytterst sjarmerende. Man nikker gjenkjennende til sin egen ungdomstid, og alle fire leverer skremmende gode rolletolkninger.

(Foto: Netflix)

 

Denne runden blir det dog brann i rosenes leir i det guttegjengen infiseres av guttelus (!). Den nyinnflyttede, fyrrige rødtoppen, Maxine, med spillaliaset «Mad Max» (Sadie Sink), splitter gjengen. To av dem legger sin elsk på henne, mens Mike gjør sitt ytterste for å fryse henne ut av «brorskapet». Max’ bror har overtatt rollen fra Steve, som byens ufordragelige drittsekk, mens den alltid positive Dustin får seg et nytt «kjæledyr» – et kjæledyr som er veldig glad i katter…

ELEGANT MIKS
Serien byr på elegant miks av nostalgisk ungdomsfilm der kameratskap står i sentrum mikset sammen med stadig kvassere grøss og gru spunnet rundt guttenes store eventyr. Andresesongen er betraktelig mer spennende og actionfokusert enn sesong én, noe som hever helhetsinntrykket. Ofte følte vi at førstesesongen gikk frem på larveføtter, og den slet med å fylle åtte episoder. Skumle, og tidvis relativt eksplisitte blodige scener til tross, så avvæpnes de raskt med lunefulle kommentarer og uskyldig familieidyll; det er hele tiden guttenes ubrytelige vennskap som er seriens bærende narrative tråd. Duffer-brødrene stjeler hemningsløst fra klassiske filmreferanser, noe de da heller ikke forsøker å skjule – Stranger Things er deres hyllest til nettopp disse filmene. Ironisk nok er brødreparet født i 1984, så noe særlig av 1980-tallet kan de ikke ha fått med seg.

Dog bryter bihistorien om Els fortid både rytmen og stilen, og fremstår kun som en ufullendt parentes. Bakgrunnen hennes serveres dryppvis og kulminerer med en hel episode viet til Elevens ukjente, og brogete, historie. Fullstendig unødvendig og, faktisk, forstyrrende.

Serien er på sitt beste når den går litt mer under huden på de fire komplekse hovedkarakterene, et av andresesongens mest uforglemmelige øyeblikk er når guttegjengen byr opp til dans under vinterballet på skolen. Ekte, sårt og fullstendig medmenneskelig. Mer av dette og mindre fokus på demonhunder ville tjent serien. Lun humor og bøtter med sjarm, toppet av velskrevne og toverdige dialoger, preger Stranger Things. I tillegg er den gjennomført i all sin ’80-talls nostalgiske, sjarmerende, prakt. En TV-serie som nok vil appellere mest til tenåringer, gutter unge til sinns og dem av oss som faktisk vokste opp på 1980-tallet. Sesong 2 vil garantert falle i smak om du likte førstesesongen, og premieres med 5 svake stjerner.

(Foto: Netflix)

Annonse

 

De mørkeste scenene plages tidvis av en del artefakter, men billedkvaliteten er gjennomgående meget bra, og fullstendig uten bufferingproblematikken som ofte oppstår hos HBO. Lydsporet holder også topp kvalitet, med en god surroundmiks og både dybde og finesse.

<
>
(Foto: Netflix)

Full tilgang til Lyd & Bilde for 1 kr

Prøv i en uke og få tilgang til over 6000 tester, alle nyheter, guider og anmeldelser.

Det er ingen bindingstid og du kan si opp når du selv vil. Ønsker du å bestille magasinet? Klikk her Allerede abonnent ?
Fakta
  • Netflix
  • Release: 27. oktober 2017
  • Regi: Matt Duffer
  • Med: Noah Schnapp, Finn Wolfhard, Gaten Matarazzo, Caleb McLaughlin, Millie B. Brown, Winona Ryder, David Harbour, Sadie Sink, Natalia Dyer
  • Genre: Eventyr
  • Land: USA
  • År: 2017
  • Tid: 8:15 t.
IMDB Rating
forfatter
Skrevet av

(f. 1974): Lyd & Bildes dedikerte filmanmelder, samt administrerende direktør. Tor har jobbet i L&B siden 2005. I perioden 2003-2005 var han og en partner eiere av et magasinforlag, med blant annet et filmmagasin i porteføljen, en interesse han har dratt med seg inn i L&B. Tor er utdannet cand.polit. fra UiO, men finner seg meget godt til rette bak rattet i en mediebedrift.

Vis kommentarer

Har du noe å tilføye?

Velkommen til Lyd & Bildes kommentarfelt. Vi vil gjerne vite hva du mener. Hold deg til temaet og vær saklig, så slipper vi å moderere innlegg. Andre spørsmål eller synspunkter rettes til redaksjon@lydogbilde.no.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Redaksjonen anbefaler

Les også

Nok en gang gir Duffer-brødrene oss en sjarmerende, og småskummel, tidsreise tilbake til 1980-tallets forgangne uskyldighet.

Nok en gang gir Duffer-brødrene oss en sjarmerende, og småskummel, tidsreise tilbake til 1980-tallets forgangne uskyldighet.

Nok en gang gir Duffer-brødrene oss en sjarmerende, og småskummel, tidsreise tilbake til 1980-tallets forgangne uskyldighet.

Nok en gang gir Duffer-brødrene oss en sjarmerende, og småskummel, tidsreise tilbake til 1980-tallets forgangne uskyldighet.

Nok en gang gir Duffer-brødrene oss en sjarmerende, og småskummel, tidsreise tilbake til 1980-tallets forgangne uskyldighet.

Nok en gang gir Duffer-brødrene oss en sjarmerende, og småskummel, tidsreise tilbake til 1980-tallets forgangne uskyldighet.

Nok en gang gir Duffer-brødrene oss en sjarmerende, og småskummel, tidsreise tilbake til 1980-tallets forgangne uskyldighet.

Nok en gang gir Duffer-brødrene oss en sjarmerende, og småskummel, tidsreise tilbake til 1980-tallets forgangne uskyldighet.

Kontakt

Publish AS
Billingstadsletta 19 B
1396 Billingstad
Org. Nr 965 237 186
© 2021 Publish AS

Hold deg oppdatert!

Motta vårt nyhetsbrev:
© 2021 Publish AS - Lyd & Bilde arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Som leser har du kun rett til å benytte Innholdet på lydogbilde.no for personlige og ikke-kommersielle formål. Du kan laste ned, linke til og skrive ut Innhold fra lydogbilde.no for private og ikke-kommersielle formål, forutsatt at du henviser til kilden, respekterer eventuelle rettighetsnotiser og/eller -reservasjoner. Du kan ikke bruke Innhold, herunder (men ikke begrenset til) ikoner, for noen andre formål eller på noen andre måter enn de som er uttrykkelig tillatt. NB! Artikler som ligger utenfor plusstjenesten er ≪kjøpt fri≫ av muren av vedkommende produsent/leverandør.