http://www.youtube.com/watch?v=5R3ds2c899U

J.J. Abrams revitaliserte det trauste, og nerdete, Star Trek-universet med Star Trek i 2009. Plutselig fikk TV-serien fra 1960-tallet, som hos den jevne borger frembragte mer latter enn spenning, nytt, sprudlende, liv, med en modernisering av karakterene og setdesignet, men like fullt med mange nok gjenkjennelige trekk (små og store) til at selv de verste «trekkies» sa seg fornøyd. Star Trek gikk umiddelbart fra nisje til å nå det brede lag av befolkningen. Filmen var definitvt en meget sterk søknad til at Abrams ble tildelt regien av Star Wars-fortsettelsen som kommer om to år.

Førstefilmen var en berg-og-dalbane av en heseblesende actiontur, med masse herlig humor og gode (dog grunne) karakterer. Kort fortalt byr oppfølgeren på mer av akkurat det samme, men enda mer og bedre laget. Der førstefilmen brukte mye tid på introduksjon til Star Trek-universet og etablering av karakterene, gir andrefilmen friheten til å gå direkte i gang med spektakulær sci-fi action – og begynnelsen er noe av det visuelt lekreste vi har sett i det Kirk (Chris Pine) og Bones (Karl Urban) i fullt firsprang raser gjennom enormt høy rosalilla «siv» i det de jages ev de innfødte. Fantastisk filmer og med en elegant dramaturgisk oppbygging, akkompagnert av passende komikk. Hysterisk morsomt og oet hele så lekkert at man får lyst til å se scenen i slow motion!

Nede på Jorden igjen kommer Kirk i trøbbel etter å ha satt hele mannskapet og skipet i fare for å redde sin venn Spock (Zachary Quinto) fra en eksploderende vulkan. Fratatt ansvaret på USS Enterprise drar de på nytt ut i rommet (der Kirk smugles om bord av Spock) for å jakte på terrorister.

Superskurken denne gangen er Khan, elegant nedtonet fremstilt av Benedict Cumberbacth (fra den nye Sherlock Holmes TV-serien). En skurk fra fortiden som åpenbart ikke lar seg stoppe av noe, og som har en djevelsk mesterplan for å vinne det store slaget. En tilsynelatende umenneskelig «superhelt», men like fullt gjør Cumberbacth ham til en interessant karakter, med personlighet og mange sider – en skurk som vokser i løpet av filmen.

La deg dog ikke lure, Star Trek Into Darkness er fint lite mer enn en heidundrende popcorn-film, som ikke tåler at vi plukker plottet fra hverandre. Filmens styrke ligger i de endeløse spektakulære actionscenene, den ene mer lekkert koreografert og mer tettpakket med spesialeffekter enn den andre, samt svært god timing og klipp fra Abrams side. Denne genren behersker han til fingerspissene. Om vi skal ha noen innvendinger, så må det være at vi nesten blir gitt for lite rom til pauser mellom alle slagene; på den annen side raser to timer unna på null komma null. Men i motsetning til mange tanketomme actionfilmer, som kun leverer eksplosjoner, makter Abrams (og manusforfatterne) å krydre historien med nok fascinerende personer, og konflikter (ikke minst den konstante småkjeklingen mellom Spock og Kirk) at vi ikke kjeder oss. Fem underholdende stjerner – vi gleder oss allerede storveis til å se hva Abrams kan få ut av Luke Skywalker, prinsesse Leia og Han Solo!

Lydsporet (dts-MA 7.1) er en ren nytelse – og dette er en film med MYE lyd som virkelig får kjørt hjemmekinoanlegget ditt. Billedkvaliteten (3D) er skarp med klare farger og der sorte områder er nettopp det, sorte. Men, filmen er ikks skutt i 3D, men konvertert i ettertid. Dette er så absolutt en av de bedre 3D-konverteringene vi har sett, men bildet gir noe cross talk og litt blassere farge enn 2D-versjonen. Selv om bildet tilføres ekstra dybde, byr filmopplevelsen på lite popp-ut-av-skjermen 3D. Bonusmaterialet er greit, men veldig begrenset, vi får 6 ok minidokumentarer (fra 2-8 min.), med alt fra crewet til angrepet på stjerneflåten. Her skraper vi kun i overflaten. Filmen slippes også i en «Limited Steelbook Extra Bonus Edition», med mengder av bonusmateriell.