anmeldelse: Solo: A Star Wars Story

Disney leker definitivt ikke butikk! Når det ble kjent at de svidde av 32 milliarder (!) for Star Wars-rettighetene ble det raskt annonsert at frekvensen på Stars Wars-filmer skulle kraftig opp, det inkluderte også spin off-filmer. Hvorav den første (Rogue One) kom i 2016; en film som introduserte oss for helt nye karakterer fra en galakse langt, langt unna. Solo derimot, gir oss forhistorien til en av de mest kjente, og sjarmerende, Stars Wars-karakterene: Han Solo.

GLIMT I ØYET
Harrison Ford ble megastjerne etter rollen som Han Solo i de tre originale Star Wars-filmene, en cowboy med sine egne regler og æreskodeks, som hadde de saftigste replikkene og det glimtet i øyet. For oss gutter som vokste opp på 1980-tallet var det Han Solo vi alle ville være, ikke den litt kjedelige og korrekte Luke Skywalker. Dagens film tar for seg hans forhistorie.

Solo: A Star Wars Story har fått den lite hederlige merkelappen: «Den-eneste-Star-Wars-filmen-gjennom-tidene-som-ikke-har-tjent-inn-kostnadene». Det skyldes nok ikke hovedsakelig kvaliteten på filmen, men mer det at markedet trolig begynner å bli litt mettet på Star Wars-filmer. Så skal det tilføyes at filmen oppleves merkelig nøytral.

RAGS TO RICHES
På den litt slitne industriplaneten Corellia møter vi den unge Han Solo (Alden Ehrenreich), som drømmer om et bedre liv på en annen planet sammen med kjæresten Qi’ra (Emilia Clarke). Dessverre går fluktplanen lukt til Helvete, paret blir adskilt og Solo (som egentlig ikke heter Solo) verver seg til Imperiet for å komme tilbake til sin kjære. Nok en gang skjærer planene seg, han møter småkjeltringen Beckett (Woody Harrelson) og ender opp i tjuvpakk-gjengen, med store planer om å stjele superdrivstoff.

Filmens svakeste punkt er definitivt plottet. Historien er usedvanlig lite original, og mange av scenen er som det reneste déjà vu fra tidligere Star Wars-filmer. I tillegg bærer produksjonen preg av mange manusomskrivninger og bytte av regissør midtveis (noe som også gjorde at budsjettet sprengte alle rammer). Det blir litt for mange nærmest frittstående scener som ikke helt henger sammen, med en haltende dramaturgi som resultat. Det sagt, er du Star Wars-fan av vil du verdsette dette løsslupne romeventyret.

LØSSLUPPEN HUMOR
Solo er langt løsere i snippen enn den jevne Star Wars-filmen, humoren er friskere, småfrekk, og sarkastiske kommentarer kommer som perler på en snor – helt i Han Solos ånd, dog er ikke Ehrenreich like selvsikker i rollen som Harrison Ford var. Han sjarmerer, men det virker som han prøver litt for hardt. Derimot er Woody Harrelson innertier som den totalt korrupte småskurken, og Donald Glover glimter til som tidenes mest laidbacke Lando Calrissian. Emilia «Game of Thrones» Clarke er selvsikker og overbevisende i rollen som Qi’ra, men karakteren er merkelig underutnyttet i historien.

Solo: A Star Wars Story gir oss mange fine bakgrunnsøyeblikk til en av de mest interessante karakterene, men makter aldri å fri seg helt fra Star Wars-formelen. Humoren er aldri langt unna, men kan bli for påtatt; ikke minst er den rødstrømpete roboten L3-37 etter hvert kun enerverende. Vi får noen heftige actionscener og mange klassiske Star Wars-øyeblikk, men finalen, der alle-lurer-alle for hundre-og-femtende-gangen, faller igjennom. Disney burde nok gått noen runder til med manuset før innspillingen tok til. Fire svake stjerner.

4K-utgivelsen byr på en billedkvalitet som absolutt ikke kan matche de beste utgivelsene. Bildet er gjennomgående for mørkt, gror sammen og med overraskende blasse farger. Lydsporet (Dolby Atmos) er heftig og detaljert, men for lavt tunet (åpenbart en svakhet hos Disney-filmer). Bonusmaterialet gir oss utelatte scener, intervjuer med skuespillerne og regissør, samt 8 minidokumentarer om alt fra Millenium Falcon til togran-scenen.