Anmeldelse: Skyfall

Med Casino Royale (2006) rebootet Broccoli-familien og Daniel Craig Bond-franchisen, og ut kom en revitalisert, moderne og, faktisk, mer tilbake til røttene agent som til det fulle viste at 007 fortsatt var liv laga. Plutselig glemte vi helt av vi over en periode på 12 år hadde hatt en dandy, puslete og irriterende slap stick humoristisk versjon av Ian Flemings legendariske agent, i Roger Moores skikkelse. Med Timothy Dalton var det igjen tilbake til røttene, men etter ham kom Pierce Brosnan inn som en slags hybrid mellom Dalton og Moore, så absolutt ingen krise, men under hans periode (fire filmer) var det idétørke og famling i mørket med å tilpasse 007 til et liv etter den kalde krigen, som gjorde at vi stort sett kun fikk middelmådige filmer. Med Craig på banen stod hylekoret i kø, selv hos undertegnede var skepsisen påtakelig – men du verden som han har gjort all skepsis til skamme!

Etter at Bond brukte de to foregående filmene til å bekjempe det verdensomspennende forbrytersyndikatet Quantum, er han nå klar for nye oppgaver. Skyfall begynner med at en ukjent terroristorganisasjon får tak i den kodete listen over alle NATO-agenter som jobber undercover i terroristorganisasjoner verden rundt. Bond forsøker å stoppe dem, men mislykkes og antas drept under oppdraget. Skutt av sine egne, og med et sviktende selvbilde og helse karrer han seg tilbake til London etter at hovedkvarteret til MI6 sprenges i luften. Antatt død og ute av aktiv tjeneste må Bond gjennom et omfattende testprogram for igjen å bli aktiv, og ikke hjelper det at Ms nye politiske sjef, Ralph Fiennes, ikke akkurat viser tillit til den aldrende agenten.

Broccolifamlien har gjort et strategisk meget vellykket valg med Sam Mendes i registolen. Mannen bak American Beauty og Road to Perdition har langt i fra erfaring med store blockbusterproduksjoner, og innenfor actiongenren har han kun laget Jarhead, som er mer menneskelig drama enn action. Så et mildt sagt djervt valg var det, som viste seg å passe som hånd i hanske med «nye» Bond.

Det begynte allerede med Casion Royale, vi så en mer menneskelig og sårbar 007, som var litt mer sliten, fikk smerter og blødde etter kamp, slet med indre demoner og døyvet livets harde realiteter med leskende Martinis (som denne gangen for øvrig er byttet ut med forfriskende Heineken). Når Bond nå skal restituere seg er han mer sårbar og menneskelig enn noen gang, han stryker på testen, men M velger uansett å putte ham inn i jakten på superskurken i Javier Bardems herlig outrerte skikkelse.

Det er ikke selve plottet i seg selv som gjør Skyfall så eklatant mye bedre enn de fleste Bond-filmen, for her er man nesten tilbake til røttene med «gal» mann som søker verdensherredømme, men manusets fokus og Mendes’ øye på den menneskelige faktor. Ta det helt med ro, 007 har ikke gått over til å bli et gråtende husmordrama, det er fortsatt rikelige doser med action, og Bond reiser verden rundt på eksklusive locations mens han forfører damer, skyter skurker og drikker sin kolde Heineken. Til og med London for sin velfortjente plass i denne filmen.

Det menneskelige drama kommer for fullt ut i det det viser seg at Bardem er en skygge fra fortiden til en av hovedpersonene, og at det ikke kun er drømmen om verdensherredømme som ligger bak hans fanatiske korstog mot MI6. Selv M har noen djevler på lur, og mot slutten trekker vi oss tilbake til James lune barndomsverden, der han fikk varige spor, spor som ledet ham an til å bli den agenten han er i dag. Det er her Craig briljerer, når det gjelder actionscenen er han fullt på høyde med tidligere Bonds (dog betydelig bedre koreografert), men med hans litt slitne «bokseransikt» og sårbare øyne tilfører han serien noe helt nytt. Og når manuser blir så bra som i Skyfall, mye bedre enn Quantum of Solace, får han også noe å spille på. Samtidig er birollene betydelig mer kjøttfulle, ikke minst får Judi Dench utfolde seg som den standhaftige og handlekraftige damen i en mannsverden, og den nye tørrvittige Q (Whishaw) er et funn i forhold til den mer tåpelig komiske John Cleese. Bardem er den mest komplekse og interessante Bond-skurken på årtier, og spiller ham med sedvanlig arroganse og ufyselighet; godt hjulpet av glimrende replikker. Selv Bondpikene får sin tilmålte tid, men vær aldri i tvil – dette er Daniel Craigs film.

Det var meningen at Die Another Day skulle være en hommage til Bonds fortid, i så henseende lykkes Skyfall mye bedre. Her trekkes det stadig veksler på fortiden og selv selvironien er på plass (som den nye Q sier: «An exploding pen? We don’t really do that sort of thing any more»), og gamle klenodier trekkes frem fra skyggene. Teknisk er filmene noe av det lekreste vi har sett innenfor genren, med foto av Roger Deakins som tar pusten fra deg, i så vel nærgående kampscener som over Midtøstens tak og de skotske hedene. Vi sier ja takk til mere Bond, og mere Mendes! Med Skyfall har Craig til det fulle befestet sin posisjon som den nye Bond, og nå som teamet rundt ham er byttet ut, er han klar for igjen å beskytte Queen and country – vi gleder oss allerede til neste film. LØP OG KJØP!!

Fra en film av et slikt kaliber forventer vi topp kvalitet på både lyd og bilde, lydsporet (dts-HD-MA) innfrir til gangs med et rikt lydbilde og et utsøkt detaljnivå. Billedkvaliteten er også meget bra, i alle de mørke scenene er enhver detalj skarp og tydelig, men vi savner det siste lille for at vi kan forsvare seks stjerner. Det er litt for lite punch i bildet. Bonusmaterialet på Quantum of Solace var mildt sagt mangelfullt, og denne gangen har MGM tatt kritikken til følge. To flotte og informative kommentarspor med bl.a. produsentene og regissøren. Spesielt Mendes byr på en svært detaljert beskrivelse og utdypning av de forskjellige scenene. Men selve rosinen i pølsebiten er alle de gode minidokumentarene, som (14 i tallet) byr på blikk bak kulissen i alt fra den forførende åpningsscenen, via actionscenene, de eksotiske locations, kvinnene, musikken og til et blikk inn i fremtiden.

Filmografi (utvalgte) Daniel Craig

• Skyfall (2012)
• The Girl with the Dragon Tattoo (2011)
• På eventyr med Tintin – Enhjørningens hemmelighet (2011)
• Dream House (2011)
• Cowboys & Aliens (2011)
• Defiance (2008)
• Quantum of Solace (2008)
• Det gylne kompasset (2007)
• The Invasion (2007)
• Casino Royale (2006)
• Infamous (2006)
• München (2005)
• Enduring Love (2004)
• Road to Perdition (2002)
• Tomb Raider (2001)
• I Dreamed of Africa (2000)
• Elizabeth (1998)
• The Ice House (1997)