Etter at Edward Snowden i 2013 smuglet ut, og gav til pressen, titusenvis av dokumenter og dokumentasjon på at amerikanske myndigheter masseovervåket eget folk, samt fiender og venner, har verden hatt et splittet syn på varsleren. Er han en landsforræder av en spion som har sviktet sitt eget land, eller en folkehelt som burde motta Nobels fredspris?
La det være sagt med en gang, det er overhodet ingen tvil om hvilken leir Oliver Stone befinner seg i, og, som med tilnærmet samtlige av sine filmer, Stone har en klar politisk agenda med Snowden. Men, til Stone å være, så gir han oss en relativt nøytral fremstilling av Snowden-saken. Faktisk litt for nøytral i våre øyne.
Den vaskekte patrioten Ed Snowden ønsket allerede i ung alder å tjene sitt land, og, som han sier i filmen, det var 9/11 som gjorde at han søkte utdannelse som elitesoldat. Dessverre var det så som så med fysikken, så han gikk i retning av spionasje og etterretning. Best i kullet fikk han kremjobber i CIA, og fikk raskt befatning med det omfattende overvåkningsregime som ble innført etter 9/11. Et regime som i praksis innebar at CIA, FBI og NSA kunne lese alle borgernes e-poster, blogger, Facebook-oppdateringer, SMS-er, telefonsamtaler og tilgang til private PC-er – selv om det ikke forelå en skjellig grunn til mistanke. Desto lenger Snowden var med på dette, desto flauere smak fikk han i munnen, inntil han for fire år siden gikk til pressen, og endte opp som politisk flyktning i Russland.
Stone gir tidvis oss en nærmest banal, inn-med-teskje, forklaring på ulempene med å leve i et overvåkingssamfunn. Av og til blir samtalene Snowden har (som oftest med sin kjæreste Lindsay (Shaileen Woodley)), tilnærmet naivt og veeeeeldig pedagogisk forklart. Noe som trekker oss bort fra den dokumentariske illusjonen. I tillegg vektlegger filmen vel mye forholdet mellom Snowden og Lindsay, her burde Stone vært kvassere på klipperommet.
Vi presenteres en av vår tids aller viktigste samfunnsutfordringer, der man i det godes tjeneste hevder at målet helliger midlet. Men alle oss som har rent mel i posen, skal faktisk slippe å vise det frem – noe som også er Stones hovedbudskap i en film som fremstår overraskende ukontroversiell. Stone burde ha «spritet» opp manuset en smule. 4 stjerner.
Topp billedkvalitet matcher det nydelige fotoet perfekt. Lydsporet (dts-MA 5.1) er tilfredsstillende, og bonusmaterialet gir oss masse interessant ekstra info om Snowden og hans sak.
