For det er i grunnen bare disse to alt handler om. Frank og April møtes og gifter seg like etter krigen, men vi treffer dem for alvor først i 1955. Et helt perfekt tidsbilde der de med to barn har flyttet inn i et landlig hvitt hus ute i Connecticut. Frank har en meget kjedelig jobb han hater i et kontormaskinfirma der alle rundt ham er menn i den samme situasjon. Men så dukker en ny opp sekretær på, og med et par ekstra dry martinis til lunsj er hun nedlagt.
Dette bare en liten trøst i tomheten, for i Revolutionary Road, som er hjemadressen, tittel på filmen og valgt med største omhu, sitter April og drømmer om et helt annet liv. Når vi møter henne første gang vil hun bli skuespiller, men karrieren er mislykket, og nå er hun bare kjedelig husmor. Hun drømmer om å reise til Paris med mann og barn. Bo der slik at han kan finne ut hva han egentlig vil med livet, bryte opp i trivialiteten, finne på noe helt nytt.
April og Franks tanker og diskusjoner blir plukket opp av en håndfull naboer av forskjellig slag, de blir et slags speil, noen å bryne seg mot. Etter hvert oppdager også April at mannen ikke var den hun trodde. Sam Mendes har som sagt et usedvanlig håndlag med skuespillerne, og selv små roller blir glitrende portretter. Men altså et kammerspill, ingen action av noe slag denne gang, og bra er det. Fem stjerner. Ekstramaterialet inneholder kommentarer ved regissøren og bakomfilm.
