Anmeldelse: Portobello

For å forstå den nye, italienske HBO-Max-serien bør man ha litt basiskunnskap om nyere italiensk historie.

På 1970- og ’80-tallet var det pastaelskede landet plaget av en krimbølge uten sidestykke – der lokale mafiaaktører, frontet av den napolitanske Camorraen, holdt landet som gisler. Store deler av samfunnet var infisert av korrupsjon, vennetjenester og ran av store statlige overføringer.

Episenteret for krimpandemien var den historiske, pittoreske millionbyen Napoli. Politiet, frontet av påtalemyndighetene i Napoli, gikk til massearrestasjoner av mafiamedlemmer på begynnelsen av 1980-tallet. Her skulle politikere og rettsvesenet vise handlekraft og vilje til å ta tak i problemene – og rive dem opp med røttene. Mon det…

 

I 1980 ble regionen så rammet av et fryktelig jordskjelv, og staten pøste inn milliarder på milliarder for gjenoppbygging av samfunnet – selvsagt stod Camorra-mafiaen, og andre kriminelle forgreninger, i fremste rekke for å grabbe til seg.

På samme tid satt nærmeste enhver italiensk familie fjetret til TV-apparatet hver fredag kveld, for å lidderlig underholdes av det joviale familieprogrammet «Portobello» (1977-1983). Showets ubestridte stjerne på rikskringkastingen RAI var den sjarmerende og folkelige Enzo Tortora (Fabrizio Gifuni, My Brilliant Friend).

«Portobello» var et program det var umulig å mislike, showet var lett familieunderholdning, krydret med (italienske) musikalske innslag, munter dans, historier fra virkeligheten, innringere og en (motvillig) snakkende papegøye. Dette var en tid der lineær TV var det eneste alternativet, og folk flest, på tvers av alle samfunnslag og aldre, samlet seg rundt ett program. På toppen av sin karriere trakk Tortora til seg vanvittige 28 millioner seere – og ble sågar av Italias president utnevnt til Kommandør.

Hans fall ble desto større og mer spektakulært. Den 17. juni 1983 kom karrieren til en brå og brutal stopp!

Basert på dulgte anklager fra diverse, lugubre mafia-arrestanter, besluttet påtalemyndighetene å arrestere Tortora. Anklagen var bruk, salg og distribusjon av kokain, samt hans omgang (og medlemskap!) i Camorra-mafiaen.

Nyheten slo ned som en bombe i Italia, og splittet befolkningen. Ikke nok med at han ble mistenkt og arrestert, Tortora ble kastet inn i et av Napolis mest forsofne fengsler, på en seksmanns-celle.

Vi skal ikke avsløre hele historien, men rettsskandalen var et ubestridt faktum i det Tortora (i september ’85) ble funnet skyldig og dømt til 10 års fengsel; etter en farse av en rettssak – en bananrepublikk verdig.

Mannen bak serien er den ikoniske italieneren Marco Bellocchio (Il traditore, Exterior Night). I Portobello er han ikke nådig i sin skildring av et inkompetent italiensk rettsvesen og politi, som arbeider ut ifra forutinntatthet og enorme skylapper. Det er så visst ikke første gang han på film/serie er innom dette betente emnet. På subtilt vis får han også frem de store sosioøkonomiske forskjellene mellom Nord- og Sør-Italia.

I Napolis beryktede Poggioreale-fengsel sitter mengder av mafiamedlemmer, men én av dem, den litterære, snodige Giovanni Pandico (Lino Musella) er hakket mer manisk opptatt av «Portobello» og Tortora enn den gemene hop. Han sender ham heklede brikker som han håper skal frontes på showet – og går i svart når han eklatant blir oversett. Spiren blir sådd i det han retter anklager mot Tortora, anklager som brer seg som ild i tørt gress blant fengselsinnsatte – som øyner mulighet for bedre soningsvilkår om de innynder seg hos påtalemyndighetene og politi.

Det kanskje mest fascinerende med skandalen er at Tortora dømmes uten et eneste fellende bevis – kun svevende anklager fra en, mildt sagt, broget gjeng av yrkeskriminelle.

Gifuni er som skapt for å spille rollen som mannen som brått og uventet får teppet revet under seg, og livet kullkastet. I løpet av én natt går han fra rik og anerkjent nasjonalskatt til simpel kriminell uten rettigheter i en råtten fengselscelle; omkranset av korrumperte statsadvokater som skal «sette et eksempel».

Gufini er selve inkarnasjonen på folkelig og jovial, og fremstiller Tortora som en kompleks mann som også bærer på sine høyst personlige problemer. Han er så visst ingen ridder på hvit hest, og har da også en elskerinne på vent – men han har en nærmest ukrenkelig integritet og rettferdighetssans. Han blir et menneskelig eksempel på alt som kan gå galt i et samfunn infisert av korrupsjon og mistenksomhet.

Historien er herlig dandert med et knippe outrerte mafioser – i alle regnbuens sjatteringer. Bellocchio gir dem rom til å blomstre i det de skaper drama og komiske øyeblikk i all tragedien.

 

Serien utspiller seg i et lurvete og korrupt moralsk univers, der grunnen kan forsvinne under føttene på uskyldige når som helst. Historien er som et absurd teater som man like gjerne kunne valgt å filmatisere som en komisk farse, men Bellocchio serverer et beintøft rettsdrama, og veksler mellom Tortoras fornedrende tid bak murene og påtalemyndighetenes groteske dans med mafiainformantene.

Tidskoloritten er også tatt fullstendig på kornet, i det vi både emosjonelt og visuelt hensettes tilbake til det «uskyldige» 1980-tallet. Og selv om det er et drama som folder seg ut for over 40 år siden, er serien også et frempek mot den voksende politikerforakten og mistilliten til statsapparatet som har preget Italia i hele etterkrigstiden – og som banet vei for populistiske politikere som blant annet Berlusconi.

Portobello har blitt et bitende, kynisk oppgjør med (Sør-) Italias tvilsomme praktisering av rettsstaten, som til tross for sin dystre tematikk slettes ikke er fri for forløsende humor og stor underholdningsverdi. Filmatisk byr den på kvalitet i alle ledd, og frontes av et stjernelag av dyktige skuespillere. Forza Italia! 5 sterke stjerner.