Anmeldelse: Perry Mason, sesong 2

Det har snart gått tre år siden HBO gjenopplivet den erkeklassiske detektivserien Perry Mason. Men i stedet for å modernisere serien, og sette den til vår tid, valgte heldigvis strømmegiganten å plassere krim noiren akkurat der den hører hjemme: Midt i det dunkle, forsofne 1930-tallets USA.

Den originale serien gikk som fast ukentlig innslag, primetime lørdag kveld, på CBS fra 1957-1966. Basert på bøkene til den amerikanske forfatteren, og advokaten (!), Erle Stanley Gardner følger vi den rettskafne privatdetektiven Perry Mason (Matthew Rhys, The Americans), i en historisk epoke i USA preget av Den store depresjonen.

I LAs lugubre bakgater, fylt med bedrageri, utroskap, mord – og suggerende jazzrytmer, jakter Mason, og hans partner Della, utrettelig på sannheten, og søker å hjelpe i den «lille mannens» kamp mot Goliat.

Vi befinner oss i 1932, kun noen måneder etter den forrige drapssaken. Della Street (Juliet Rylance) er nå blitt fast partner, men detektivfirmaet er ikke akkurat en økonomisk suksess, så når familien til to fattige meksikanergutter banker på døren avviser instinktivt Mason dem. Men så var den den gnagende rettferdighetssansen da…

Den sleske sønnen til en fremtredende LA-entreprenør har i kaldt blod blitt tatt livet av, og vitner plasserer det unge brødreparet Mateo (Peter Mendoza) og Rafael (Fabrizio Guido) på åstedet. Overfor Mason hevder guttene ingen kjennskap til mordet, men problemene tårner seg opp når Mason plutselig kommer i besittelse av drapsvåpenet.

 

Nye serieskapere er Jack Amiel og Michael Begler (The Knick), og de har gjenskapt noir-følelsen, og det nostalgiske 1930-tallet på en forbilledlig måte. Alt fra stemmingen, kostymene, den dunkle, softe belysningen, ned til den minste rekvisittdetalj og skinnende bilpark hensetter oss til mellomkrigstidens USA. Remaken er tro mot originalen, men med betydelig mer substans og dybde.

Godt hjulpet av sin lojale etterforsker, Drake (Chris Chalk), blir den intrikate drapsgåten avkledd lag for lag, og stadig flere nyanser kommer frem i lyset. Men desto nærmere sannheten Mason kommer, desto større moralske kvaler utsettes han for. Rettferdigheten skal skje fyldest, men hva om den går på tvers av hans klienters beste?

Den smått forsofne Matthew Rhys er som skapt for rollen som den sannhetssøkende detektiven; så langt fra fysisk lik den originale Mason som mulig, men en desto bedre, og mer nyansert, karakterskuespiller. Hans våpendrager Della, med sitt «forbudte» kjærlighetsliv, blir en fascinerende, og komplementerende, brikke i hans liv og virke.

Alltid solide Shea Whigham (Boardwalk Empire) som Masons kontakt med underverdenen, ser ut som om han kommer fra ’30-tallet, mens Katherine Waterston (Alien: Covenant) skinner som seriens forførende femme fatale. I tillegg dukker Sean Astin opp i en liten, fullstendig intetsigende, birolle. Hope Davis derimot, leverer nok en glimrende rolletolkning, og fremhever de etiske utfordringene.

Dessverre er den tekniske utførelsen, og den treffsikre stemningen hakket bedre utført en selve krimplottet. Det er tidvis noget treg materie vi serveres, og spenningsnivå og dramaturgi halter. Det er rett og slett for lite som skjer til å forsvare en spilletid på nærmere syv timer. Serien vill stått seg på å kutte ned til seks episoder, slik den nå er klippet trår den litt for ofte vannet. Her er det fascinerende persongalleriet mer interessant enn selve plottet.

Uansett, oppfølgeren er en hakket bedre sesong enn den forrige, og fans av medrivende rettsalsdrama kan med god samvittighet benke seg foran TV-en! 4 solide, heftig nostalgiske, stjerner.

Andresesongen av Perry Mason får premiere på HBO Max den 6. mars, med en ny episode ukentlig. Anmeldelsen er basert på samtlige åtte episoder.