Anmeldelse: Oxygène

I 2015 kunne vi bevitne Ryan Reynolds gravd ned «six-feet-under» (Buried), i en åletrang kiste, i stummende mørket, omgitt av moder jord og med stadig synkende oksygennivå.

I Netflix sin franske tvist innenfor «innestengt-genren» blir vi, ubehagelig klaustrofobisk, plassert på innsiden av en hypermoderne kryogen-kapsel. Her befinner det feminine subjektet Omicron 267 seg. Hun våkner brått, i en mumifisert drakt.

Den eneste hun har å kommunisere med er den kunstige intelligensen MILO (åpenbart inspirert av HAL i 2001: A Space Odyssey), hun vet ikke hvor hun er, hvorfor hun er der, hva hun heter, og erindrer kun glimtvis minner fra fortiden. Angsten og panikken er i ferd med å ta overhånd inne i den trange kapselen – verre er det dog at oksygennivået kun er på 33 %, og raskt synkende.

 

Christie LeBlanc har skrevet et fascinerende manus innenfor en meget vanskelig genre. Når tilnærmet hele handlingen (på 100 minutter) foregår innenfor det svært, fysisk begrensede rommet, men kun én skuespiller, så er det krevende å holde spenningen og ikke minst intensiteten opp. Regissør Alexandre Aja lykkes langt på vei – forbilledlig hjulpet av et fryktelig gripende skuespill fra Mélanie Laurent.

Historien, og hemmelighetene, avdekkes gradvis, lag for lag, i det 267 får avslørt sin fortid. Hun heter egentlig Elizabeth Hansen, er født i Stockholm og er en nobelprisvinnende fysiker. Men hvordan hun havnet i kapselen, om hun er syk, om familien hennes lever, hvor hun befinner seg og, viktigst av alt, hvordan komme ut, er noe vi må vente i sitrende spenning på.

Oxygène er blitt en eklatant miks av sci-fi og grøsser, og oppleves best i et bekmørkt rom, med gardinene trukket for og med et godt lydanlegg. For her blir sansene bombardert med psykisk ubehag. 4 sterke stjerner.