Anmeldelse: I onde dager

To av Skandinavias fremste skuespillere forenes i Wirkolas siste verk, men det minner mer om Unionskrigens gjenoppstandelse enn hjertelig forbrødring over landegrensene.

Den sannsynligvis morsomste skilsmissefilmen vi har sett, er Michael Douglas og Kathleen Turner i full vigør i, den nærmest dystopiske, komedien The War of the Roses – der hatet mot partneren, under Danny DeVitos regi, spinner fullstendig ut av kontroll.

Nå har vår hjemlige Tommy Wirkola beveget seg inn i samme genrekontekst, der ekteparet Lars og Lisa ikke kan utstå hverandre – og begge planlegger å ta livet av partneren sin i løpet av helgens «koselige» hyttetur.

 

Definitivt mer blodig og voldsom enn The War of The Roses, men tidvis nesten like infam morsom – og Hennie og Rapace har en herlig, diabolsk sarkastisk, kjemi!

Den norske kultregissøren Tommy Wirkola står bak filmer som Kill Buljo, Død snø og Hansel & Gretel: Witch Hunters, med I onde dager har han tydelig beveget seg sjumilssteg fra den litt enkle komikken i debutfilmen. Her serveres vi troverdige karakterer (om enn noget karikerte), et sammenhengende plott og en dramaturgisk utvikling.

Med et bakteppe av marinert mistro, eskalert av stor gjeld, spilleavhengighet, mistanker om utroskap og karrierer som (i beste fall) står stille, har både Lars og Lisa kommet til et sted der de ser drapet av partneren, og en ventende livsforsikring i enden av regnbuen, som beste løsning.

Det eneste de ikke hadde tatt med i regnestykket var at deres bedre halvdel tenker i akkurat samme bane – samt tre rømte fengselsfugler på avveie…

Oppspillet til voldsorgien er faktisk den morsomste. Her vet vi hva vi har i vente, mens paret forsøker å agere så normalt som mulig, og føler hverandre på tennene. Spenningen er til å ta og føle på, og stadige gnissinger ekteparet imellom gir hint om hvilket ragnarok som ubønnhørlig kommer.

 

Når begges plan går fullstendig lukt til Helvete, og Antonsen & Co trer inn på banen får dramaturgien en plutselig kollaps. Trekløveret av rømte drapsmenn bli i overkant karikerte og sjablongmessige. Mye av den absurde humoren forsvinner også, i det vi beveger oss inn i et dystert univers á al Michael Hanekes Funny Games. En Aksel Hennie i sitt livs form holder dog interessen oppe.

Men, ingen tegneserieaktig voldsorgie á la Tarantino, uten et heftig crescendo – og vipps så er den absurde komikken, ironien og den bitende sarkasmen tilbake; godt hjulpet av Nils Ole Oftebro som kommer for å redde familien, men ender opp med å «bite i gresset».

Definitivt i overkant ultravoldelig og nærmest splatterblodig for mange seere, men makter du å se den skrullete komikken i det hele, så har du knappe to, fornøyelige timer i vente. 4 stjerner.