: De gales hus

Anja vil bare få en slutt på livet og gjør flere forsøk, inklusive spisevegring. Rundt henne treffer vi mange i lignende situasjon, og sammen møtes de i gruppe med Anneke von der Lippe som terapeut. Anja får også en ganske håpløs støttekontakt med hvit cowboyhatt som derfor har kallenavn Stetson. Ja, etter hvert viser det seg at flere av behandlerne kanskje selv trenger hjelp. Den eneste som virkelig skjønner Anja er en psykiatriutdannet medpasient. Spørsmålet blir: Hvem er egentlig de gale?

Temaet er ikke akkurat originalt, vi har sett det bedre behandlet før. Hele handlingen er lagt til sykehuset, bare to ganger beveger vi oss på en liten utflukt der besøket på restaurant Bagatelle blir filmens store humoristiske lyspunkt. Med flid unngår man også å fortelle noe om pasientenes bakgrunn som kan ha ført til depresjonene. I det hele tatt, Åse Vikenes adapsjon av romanen er heller flat, og Eva Isaksens regi tilfører ikke historien mye temperament. Hun forteller riktignok godt, unntatt når regien foregår fra fugleperspektiv. Harald Paalgards foto er glimrende, men også musikken bidrar til monotonien over filmen der Ingrid B. Berdal i hovedrollen er det store lyspunkt. Filmen får tre stjerner, lyd og bilde fire. Intet ekstramateriell.