anmeldelse: Crooked House: Kjeeeedelig Christie

Ut fra coveret å dømme, skulle man tro at vi burde stålsette oss for en grøsserfilm i et hjemsøkt herskapshus. Det er slettes ikke hva Crooked House byr på. Vi serveres en særdeles klassisk Agatha Christie-historie, på godt og (mest) vondt.

Vi befinner oss i slottet til den avdøde mangemillionæren Leonides. Hans barnebarn Sophia (Stefanie Martini) er overbevist om at noen i familien har tatt gamlefar av dage, og hyrer inn privatdetektiven Charles (Max Irons) for å løse saken. Tilsynelatende har alle familiemedlemmer både motiv og mulighet til å stå bak. Dessverre fremstår hele plottet som en to timer lang anakronisme, der vi kun venter på løsningen om at butleren står bak det hele.

Skrevet på 1950-tallet, og med en handling satt til 1950-tallet har regissør og manusforfatter bestemt seg for å produsere en film som om den var laget på 1950-tallet! Et foreldet formspråk som minner om en teaterforestilling, eller ufrivillig komisk fjernsynsteater, der også enkelte av skuespillerne åpenbart tror at de står på West End, stive, teatralske og overtydelige.

På toppen av det hele er den påståtte kjærlighetsaffæren mellom Sophia og Charles fullstendig uten gnister og følelser – tenderer til koketteri. Selv et stjernelag av skuespillere kan ikke redde denne filmen fra å fremstå som mindre spennende enn å se på at maling tørker. 2 stjerner.

Brukbar billedkvalitet og et flott lydspor (dts-MA 5.1). Kun tre superkorte minidokumentarer i bonusmateriell.