anmeldelse: Close

At Noomi Rapace kan spille en fullblods actionheltinne fikk hun til gangs bevist i Prometheus. Denne gangen regisseres hun av Vicky Jewson, som en hardbarket leiesoldat med jobbområde i verdens farligste krigssoner – bare så synd at manuset er fullt av usannsynligheter, mangler troverdighet og hele produksjonen oser av hastverksarbeide.

En i overkant karikert rikmannsdatter, Zoe (Sophie Nélisse) forsøkes kidnappet fra familiens fortlignende hus på landsbygda i Marokko. Etter hennes fars død er den effektive leiesoldaten Sam (Rapace) hyret inn av hennes stemor (Indira Varma) for å ivareta hennes sikkerhet. De kommer seg unna, men får ingen hjelp av hennes (onde?) stemor, og med et gjennomkorrupt politikorps kan de ikke stole på noen mens de flykter gjennom bakgatene i Casablanca.

I og for seg et interessant, og aktuelt, plott, men du verden som premisset til Close ødelegges av svakheter i alle ledd. Plottet er nærmest infantilt oppkonstruert og mangler all troverdighet. Vi skal, bevisst, villedes, men det hele blir bare så åpenbart og usannsynlig at vi ikke kjøper premisset. Karakterenes, inkludert Rapace’, handlingsmøter er mildt sagt ofte hoderystende tvilsomt, og kampscenene er som om de var koreografert til en B-film.

Close fremstår som et uferdig, work-in-progress, hastverksarbeide, der det eneste lyspunktet er Rapace – men hun fortjener et langt bedre materiale å jobbe med. 2 stjerner.

Billedkvaliteten er god, med klare farger og flott sortnivå. Lydsporet, derimot, mangler en del punch og faller igjennom i heftige og krevende scener.