anmeldelse: Billions, sesong 4

Over tre sesonger har vi kynisk godtet oss over alle de økonomiske akrobatikkrumspringene til vår totalt skruppelløse kapitalistfavoritt Bobby «Axe» Axelrod (Damian Lewis). En selfmade mann som i høyeste grad opererer i etiske og juridiske gråsoner i det hans investorimperium har vokst til nye høyder på Wall Street.

Like mye har vi gledet oss over den herlige kampen mellom ham og hans nemesis, toppadvokaten i påtalemyndigheten i New York, Chuck Rhoades (Paul Giamatti). To verdige motstandere som har hatet hverandre intenst, også på det helt personlige plan – til det har nærmet seg et besettende nivå. Et forhold som har hatt en ekstra pikant spiss ved at Chucks kone, briljante og vakre Wendy (Maggie Siff), har vært en av Axe’ mest betrodde medarbeidere.

https://www.youtube.com/watch?v=LK06SXKPQ-c

Chucks mange menneskelige svakheter og seksuelle, sære preferanser har krydret serien. Nå er maktkampen dem imellom lagt på hylla, borte er Axe’ kone, og vi blir sittende igjen med en, relativt ordinær og nærmeste kjedelig, finansmaktkamp finanstycooner imellom; i det Axe Capitals forhenværende rising star, Taylor (Asia K. Dillon) er i full krig med Axe og slåss om de samme kundene.

Chuck har fått sparken, og sikter seg inn på statsadvokatembete, noe som påkaller en rekke ydmykende situasjoner og valg. I sesong 3 ender han nærmest opp som Axe’ nye bestevenn!

Tidvis glimter det til, ikke minst i scener der Wags får lov til å herje fritt og usensurert, men i det store og hele er mye av luften gått ut av ballongen, at John Malkovich kommer inn som parodisk russisk oligark hjelper ikke det spor – snarere tvert imot. 3 helt ordinære stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 4 første (av 12) episodene.