Anmeldelse: La La Land

En av fjorårets mest omtalte, og opphypede, filmer, som fikk hele 14 (!) Oscar-nominasjoner og stakk av med 6 statuetter (her lukter det nepotisme lang vei), serverer oss en særdeles ordinær historie – men du verden så deilig perfekt, og storveis sjarmerende, de har pakket den inn!

Vi har sett tilsvarende plott femten tusen ganger før. Unge drømmere som kommer til drømmebyen for å få sine vidløftige drømmer knust. I en spektakulær åpningsscene midt på motorveien i LA, der «alle» hopper ut av bilene som er stuck i køen, og begynner å synge og danse, blir vi kjent med jazz-entusiasten Sebastian (Ryan Gosling) og wannabe skuespillerinnen Mia (Emma Stone). Ingen av dem liker umiddelbart hverandre – men, selvsagt, blir de etter hvert hodestups forelsket.

Historien er forutsigbar, passe naiv og byr så visst ikke på en dypere mening. Men La La Land er en sjelden godbit av en gladfilm. Den gir oss karakterer vi virkelig bryr oss om, har foto og klipp i verdensklasse, en dramaturgi som sømløst bygger opp historien, heftige og godt koreograferte sangnummer og to skuespillere som er blant det ypperste Hollywood kan by på i dag, og er samtidig en hommage til Hollywoods gullalder («studio-tiden»). Alt dette fordrer selvsagt at du klarer å «svelge» at skuespilleren, tilsynelatende uten noen grunn, plutselig bryter ut i sang og dans. Som Mamma Mia! sjarmerte oss i senk for ni år siden, var La La Land fjorårets store sjarmbombe – en real vitamininnsprøytning av en drømmefilm som burde deles ut på blå resept. Om den fortjente 14 Oscar-nominasjoner er en helt annen sak… 5 stjerner.

Lydsporet (Dolby Atmos) er en innertier, og kler det heftige musikksporet som hånd-i-hanske. Billedkvaliteten er også mer en godkjent, men litt for mange detaljer forsvinner i mørke scener. Bonusmessig får vi et virkelig godt, og interessant, kommentarspor, trailer samt en rekke minidokumentarer.