Anmeldelse: Blodoffer

Tidligere i år kunne vi skrekkose oss med den fortreffelige krimserien Jo Nesbøs Harry Hole på Netlix. Basert på den internasjonale krimkongens Harry Hole-bøker briljerte Tobias Santelmann og Joel Kinnamann i hovedrollene, i den sitrende spennende serien med et gnistrende sterkt plott og uovertrufne produksjonskvaliteter.

Men selv om den svenske krimserien Blodoffer også byr på mye solid nordisk kvalitet, så faller dessverre historien igjennom – og resultatet blir en skikkelig midt på treet samlebåndskrim.

Til tross for dyktige folk både foran og bak kamera, med Kristoffer Nyholm (Forbrytelsen) i registolen og et manus ført i pennen av serieskaper George Kay (Lupin) får Blodoffer aldri luft under vingene; i tillegg skjemmes historien av alt for mange plotthull og åpenbare klisjeer.

 

Vi hensettes umiddelbart til den hektiske alarmsentralen i Stockholm. Her ringer, fredag kveld kl. 01:15, en desperat kvinne inn og ber om hjelp. I dødsangst skriker hun ut: «Hjelp meg, han har en kniv!».

Samme kveld finner Stockholmspolitiet to av sine egne brutalt knivdrept i et forstadshus. Begge ille tilredt – og hodeløse. Hver påfølgende fredags kveld gjentar det samme seg, og politiet (og fagforeningene) begynner å kvie seg for å rykke ut til nødanrop.

Saken havner på bordet til den erfarne drapsetterforskeren Thomas Berg (Jakob Oftebro). Han har, selvsagt, en enda mer erfaren drapsetterforsker som far, men forsofne Alfred Berg (Peter Andersson, Millennium) er nå kun en fraværende og alkoholisert eks-legende. Like fullt strekker Thomas en hånd ut til sin far for å be om hjelp til å løse de bestialske politidrapene.

Bevares, selve grunnpremisset i Blodoffer er bra og lovende, men så går serien seg bort i intetsigende klisjeer, lettvinte etterforskningsgrep og en fullstendig oppkonstruert og uforløst slutt.

Sammenligningen med den norske krimsuksessen Harry Hole er nok litt urettferdig, til det er det milevis mellom budsjettene, men også her har man valgt å filme serien lokalt med lokale skuespillere. Unntaket er den versatile nordmannen Oftebro, som snakker svensk som en innfødt. Han gjør da også en solid prestasjon til tross for et manus med åpenbare svakheter.

Både plottet, selve etterforskningen og, til slutt, den store forløsningen blir mer og mer oppkonstruert og lite troverdig. Kompliserte etterforskningsbiter ramler tilsynelatende tilfeldig og lettvint på plass, og de stadige forsøke på å kaste mistanken over på diverse gjerningsmenn faller på stengrunn.

Det anstrengte familieforholdet mellom far og sønn blir blant miniseriens bærende element, og her spiller Oftebro og Andersson hverandre gode. Dette er menn som aldri fikk barndommen til Thomas til å «fungere», men som nå baler med å finne en ny tilnærming på det kompliserte far-sønn forholdet – farens stereotype alkoholisme til tross.

Sine knappe fire timer til tross føles midtpartiet unødvendig langtekkelig, langsomt og lite gjennomarbeidet. Det er da også mange relativt unødvendige bikarakterer som forblir nettopp det – diffuse biroller. Den forsøker underveis å trå litt dypere grunn ved å fokusere på hvor hardt og ensomt livet som politibetjent er, men også her skrapes det kun i overflaten.

Blodoffer har slettes ikke blitt en direkte dårlig krimserie, men forblir en du vil glemme i det rulleteksten er over. Den har hverken et nok komplekst plott, interessante nok karakterer eller en solid spenningskurve til å kunne kalles minneverdig. 3 fullstendig middelmådige stjerner.