TEST: Ortofon MC X40

Hvem skulle trodd at en pickup til en femdel av prisen skulle spille så tett opp til den dyrere pickupen? Ikke jeg, og sikkert ingen andre heller.

Men her er vi altså. Ortofons nye MC X40 legger seg tett opp til den fem ganger så dyre MC Windfeld Ti. Fra samme produsent? Hvordan er det mulig?

Man kan argumentere med at MC X40 er en nyere konstruksjon, men det er ikke hele forklaringen. Ortofons MC X-serie ble første gang vist på high-end messen i München i 2025, og Windfeld Ti debuterte i 2022. Den er riktignok basert på en 10 år gammel konstruksjon, mens MC X-serien er en helt ny konstruksjon.  

Som erstatter den aldrende Quintet-serien, og består av fire modeller fra den rimeligste MC X10, til flaggskipet MC X40.

De er alle fire basert på den samme grunnkonstruksjonen. Med et lettvekts innerchassis i sprøytestøpt lettmetall i en bikubestruktur, gjort med en metode som kalles Metal Injection Moulding (MIM). Den sorte overflaten er påført med PVD, eller Physical Vapor Deposition, som det heter. 

Samme konstruksjon

Selve motoren i pickupene er konstruert med fire sølvspunnede spoler i et magnetsystem med et sylinderformet magnetoppheng, og spolene er dempet med gummi for å eliminere mikrovibrasjoner. 

Det som i hovedsak skiller de fire Moving Coil-pickupene fra hverandre, er opphenget til nålearmen, nålemateriale, og slipningen i enden. Alle pickupene har derfor stort sett like data. Vekten er 8,6 gram for alle fire, tøyeligheten i opphenget er relativt stive 15 µm/mN – 13 μm/mN for MC X10, og alle skal ha 2 grams nåletrykk. 

Den stive tøyeligheten betyr at MC X-serien ikke passer så godt på platespillere som har veldig lav tonearmsmasse, typisk 10 gram eller mindre.

Ortofon oppgir anbefalt belastningsmotstand til >50 Ohm, som bare er relevant for de som har et mer avansert phonotrinn med mulighet for å stille motstanden. Alle fire har en utgangspenning på 0,4 mV, som betyr at MC X-serien passer alle phonotrinn for Moving Coil pickuper.

Sølv og diamanter

Innstegsmodellen MC X10 er altså lik flaggskipet MC X40, men har en enklere nålearm i aluminium, med en elliptisk slipning av diamanten i enden. Et hakk opp finner vi MC X20, som bortsett fra en så kalt naken elliptisk slipning, er identisk med innstegsmodellen. Naken betyr forresten at selve stiften er montert rett på nålearmen, og ikke på en hylse, som er vanlig for rimeligere pickuper.

Enda et hakk opp, finner vi MC X30, som også bruker en nålearm i aluminium, men her er slipningen langt skarpere (r/R 8/40 µm mot r/R 8/18 µm for X10 og X20), med en så kalt nude fine-line diamant i enden.

Ortofon MC X40

Flaggskipet MC X40 er naturligvis den råeste i rekken. Her snakker vi naken diamant i en Shibata-slipning (r/R 6/50 µm), på en stiv og lett nålearm i boron. Det er sånt man stort sett finner i de aller dyreste pickupene, men her koster det altså mye mindre for de samme egenskapene.

Forbløffende åpen og dynamisk lyd

Forutsatt at man har en platespiller med en arm som matcher det stive opphenget i en MC X40, er det plankekjøring å montere pickupen. Det følger med to Torx-skruer og et lite skrujern med Torx, så monteringen er så enkel, og langt mindre plundrete enn det vanligvis er. 

Produsenter som leverer pickuper som ikke har gjenger, og små skruer med ett spor for flate skrujern, skulle vært stukket med nålarmer til de så ut som en nålepute. Hele gjengen.

Anyway, etter å ha byttet ut den fantastiske Windfeld Ti med en MC X40, var jeg spent på hvor store forbedringer jeg ville høre, sammenlignet med den gamle Quintet Black, og ikke Windfeld Ti. Som jeg ikke i mine villeste fantasier ville trodd at en MC X40 kunne utfordre.

Men du verden, så deilig det er å ta feil. En MC X40 er ikke like oppløst, detaljrik, og dynamisk ekspansiv som en Windfeld Ti, den er heller ikke like skarpt fokusert, men avstanden er ikke så stor som man skulle tro. Quintet Black? Ingen konkurranse. MC X40 spiller ringer rundt den, og er langt mer dynamisk, åpen, og fokusert.

Jeg vil faktisk si at den er nesten som å høre en mellomting mellom en Ortofon Cadenza Bronze og Black, hvor den kombinerer den klanglige varmen til Bronze med transientresponsen og fokuset til en Black.

Det var tydelig helt fra første takt på Jan Gunnar Hoffs album Polarity. Selv om pickupen ikke hadde den samme dynamiske kontrasten som Windfeld Ti, smalt det skikkelig i høyttalerne, når Audun Kleive utfordret strammingen på trommeskinnene. Transienter kommer så raskt med MC X40, som også ga slagverket og bassen til Anders Jormin, en mektig vekt på de laveste tonene. 

Stereoperspektivet er bredt og musikken gjengis med stødig hånd. Det er et mørkt, nesten sort bakteppe her, som tillater musikken å slippe fri uten at det høres noe bakgrunnsstøy. Finere detaljer er nennsomt gjengitt, og vokaler lyder vektløst og naturlig. Klangen er etter min erfaring, varmere enn fra for eksempel en pickup i Audio-Technicas AT-OC9-serie. 

Jeg merket meg at pickupen ikke hadde noen problemer med å få koringen bedre fram i lydbildet, rett bak vokalen til Dominique Fils-Aimés Constructive Interference. På det påfølgende kuttet Where There Is Smoke, er det rikelig med luft mellom perkusjonen og vokalharmoniene på opptaket. 

På det legendariske opptaket fra Philips studio i Stockholm, med Monica Zetterlund og Bill Evans, er det gripende å høre hvordan pickupen får fram klangfargene fra klaveret, og varmen i Monicas vokal. Det over 60 år gamle opptaket høres så nytt og friskt ut, og når Monicas vals (Waltz for Debby) – til Beppe Wolgers svenske tekst, triller ut av høyttalerne, føler jeg at jeg lytter til opptaket mens det pågår, og ikke 61 år etterpå.

Lydbildet er så rikt på klangnyanser og fri for farging, at det meste man legger på tallerkenen, høres forbløffende åpent og levende ut. 

Konklusjon

Ortofons nye MC X40 pickup, leverer lydkvalitet tett opp mot den langt dyrere Windfeld Ti. MC X-serien er basert på en ny konstruksjon med lettvekts innerchassis og sølvspunnede spoler, og finnes i fire modeller med varierende nålemateriale og slipning. MC X40, med sin nakne diamant i Shibata-slipning og boron nålearm, gir en åpen, dynamisk og detaljrik lydgjengivelse, med en varm klang og et bredt stereoperspektiv. Det er en makeløst god pickup, som ikke ser ut til å ha noen svakheter, og til prisen kan vi ikke komme på et bedre kjøp.