Anmeldelse: Wonder Man, sesong 1

Superhelt-fatigue eller ei, i det minste kommer Marvel, og Disney+, opp med en forfriskende ny vinkling med sin nye superhelt-serie.

Wonder Man-serien føyer seg inn i rekken av de mer stilistiske, og annerledes Marvel-seriene under «Spotlight»-paraplyen (som Echo, 2023-’24); der man i større grad vektlegger mer karakterdybde og selvstendige historier med færre koblinger til det utvidede MCU-plottet – og, ikke minst, langt mindre fokus på endeløse, utmattende slåsscener der superheltene denger løs på hverandre i tre kvarter.

 

Anti-superhelten

Stan Lees Wonder Man dukket først opp i tegneseriebladet «The Avengers #9» i Det herrens år 1964. Anti-superheltens virkelige navn er Simon Williams, og han var opprinnelig sønn av en ordinær industrimagnat som tilegnet seg ioniske superkrefter. Simon var både erkeskurk og deretter helt, som ble fast medlem av The Avengers.

I den moderniserte serien gestaltes han av Yahya Abdul-Mateen II (Aquaman), og er nå en innesluttet, pompøs og smått engstelig skuespiller med vidløftige Hollywood-drømmer. Mest av alt frykter han at hans superheltkrefter skal avsløres for dermed å torpedere Hollywood-karrieren for all fremtid.

For å forstå hans iboende angst må man kjenne til den fascinerende, og heftig outrerte, «The Doorman Clause». Ikke hørt om den sier, du?, slapp helt av, Marvel har viet en hel episode til mysteriet, med Byron Bowers i storform – seriens høydepunkt!

Simons ufrivillige sidekick blir sjarlatan-skuespiller/-skurken Trevor Slattery (Ben Kingsley, Schindler’s List). I det con-mannen Trevor ankommer LAX legges han i bakken av agenter fra «Department of Damage Control». Han blir deretter tvangsrekruttert til å spionere på Simon, for å få ham til å avsløre sine superkrefter. Katt-og-mus-leken er i gang!

Dramaqueen

Den hverdagslige Simon bære mer likheter med en dramaqueen enn en beintøff superhelt. Han har primadonnanykker og elsker å grave seg ned i karakterer han skal spille, samt gi dem en fortid i et forsøk på «method acting». Noe som ikke akkurat faller i god jord hos tidspressede produsenter han møter på. Simon mister da også flere jobber på grunn av sin alternative «tilnærming» til karakterene.

Den store drømmen er å få portrettere legendariske Wonder Man i en Von Kovak-film. Det er da også i jakten på denne forjettede drømmen hovedfokuset til serien ligger.

 

Med vintage Hollywood som lekkert visuelt bakteppe, dandert mer et herlig 1970-talls musikkspor (fra blant annet Commodores) og en selvsentrert superhelt i hovedrollen blir Wonder Man en annerledes, jordnær og mer karakterdrevet Marvel-serie enn det publikum er vant til.

Her er det nok en del blodfans av MCU som forundret vil rynke på nesen. Men vi koste oss med serien og den outrerte karakterer – til tross for noen åpenbare svakheter.

Haltende dramaturgi

Simon er, til tross for sine enorme superhelt-krefter og usårbarhet, langt mer opptatt av berømmelse enn heltedåder; dermed blir det da også kun små glimt av hans alter ego Wonder Man og desto mer fokus på hans jakt etter Hollywood-drømmen og plagete fortid.

I utgangspunktet intet galt med det, men serieskaperne Destin D. Cretton og Andrew Guest har vektlagt halvtimeslange, nærmest avsluttende kapitler som, småmorsomme til tross, ofte ikke fører hovedhistorien noe som helst videre.

Bevares, det er kraftig fornøyelig å bivåne en Ben Kingsley i fri dressur, med tidenes bredeste aksent, jævligste frisyre og det moralske kompass på avveie, men Trevor kan også bli litt mye – uten at vi kommer noen vei.

Det er også gjort for lite ut av gutta i dress fra «Department of Damage Control». Her burde agent Cleary (Arian Moayed) fått adskillig større spillerom å boltre seg i.

Abdul-Mateen II blir dessverre litt anonym i rollen som den innesluttede, motvillige superhelten, men det skyldes nok også i stor grad hvordan karakteren er skrevet.

I tegneseriene ble Simon opprinnelig gitt krefter for å hevne seg på Stark Industries etter at familiebedriften hans gikk konkurs. Denne opprinnelseshistorien – der han starter som skurk før han søker forsoning – kunne dannet grunnlaget for seriens emosjonelle kjerne, men i stedet er det Simons forgjeves jakt på Hollywood-berømmelse som står i fokus.

Og på dette planet lykkes de godt med forfriskende meta-humor, der karakterene i praksis spiller seg selv, og gjør narr av pompøse filmprodusenter og dekadente, virkelighetsfjerne skuespillere. Denne tråden blir seriens sterkeste kort, og lokker oss inn i universet.

 

Jordnær antihelt

Wonder Man gir et satirisk og mer jordnært blikk på MCU-universet. Det er ikke alltid humoren er like treffsikker og dramaturgien er noe vaklende, men serien byr på et knippe fascinerende karakterer pakket inn i en stilsikker, lekker retrostil som skaper grobunn for adekvat underholdningsverdi.

Vi tror noen små grep ville gjort løftet serien flere hakk – men det kan muligens en oppfølger hjelpe på? 4 svake stjerner.

Wonder Man (som i utgangspunktet er en miniserie) får sin Disney+-premiere den 28. januar. Sesongen består av åtte episoder, hvorav anmeldelsen er basert på samtlige.