Anmeldelse: The Diplomat, sesong 3

Maktekteparet Kate og Hal Wyler forsetter å navigere seg inn mot verdenseliten i de diplomatiske og politiske kretser. Samtidig som paret hamrer ut sin egen fremtid dukker spøkelser fra fortiden opp, og dermed blåser det opp til full storm i forholdet mellom UK og USA.

The Diplomat er noe så uvanlig som en drivende godt fortalt, aktuell politisk thriller, ispedd menneskelig drama, personkonflikter og parproblemer.

Det hele frontet av de utmerkede skuespillerne Keri Russell (The Americans), som USAs ambassadør til Storbritannia og hennes løse kanon av en ektemann, eks-ambassadøren Hal Wyler (Rufus Sewell). Et herlig par som elsker å forakte hverandre.

 

Inspirert av virkeligheten

Serieskaper/forfatter Deborah Kahn er i en viss grad inspirert av virkelige hendelser, med kaos i Det hvite hus og krigen i Ukraina som bakteppet – men hverken dagens fascist bak The Resolute Desk eller despoten i Kreml er aktører i serien; dog har ekspresident Rayburn noen distinkte likheter med Biden.

I det vi forlot dem mot den dramatiske sesongavslutningen, kom Secret Service styrtende mot visepresident Grace Penn (Allison Janney, The West Wing) – president Rayburn var falt død om etter et hjerteinfarkt – og det etter en oppskjørtet telefonsamtale med ingen ringere enn Hal Wyler…

Dermed trer Penn, den korrumperte visepresidenten som Rayburn var i ferd med å avsette, inn som president, og Kate Wylers politiske fremtid omkalfatres. Ekteparet Wyler jobber nå intenst med å få posisjonert Kate som kommende visepresident.

Intenst thrillerdrama

Nok en gang har Kahn skrevet et intenst politisk thrillerdrama, lekkert dandert med personlige intriger, maktkamp, begjær, bedrag og ekte mennesker med genuine styrker og svakheter. Denne runden kastes «the special relationship» mellom britene og amerikanerne ut i ulendt farvann, og destabiliserer hele Atlanterhavspakten.

I bakgrunnen truer utro britiske tjenere, russiske leiesoldater (tenk: Prigozjin) og et britisk hangarskip på havets bunn. For hvem var det egentlig som trakk i trådene da krysseren HMS Courageous ble bombet, og 41 britiske marinegaster bøtet med livet?

Erkesynden til enhver serie som går ut over sin «holdbarhetsdato» er at den ikke evner å fornye seg, enten ved at fortellingen går i sirkel, og/eller ved at plottet «stivner» med de samme gamle karakterene. I den vanskelige tredjesesongen skaper Kahn ny dynamikk ved at rollen snus litt på hodet, brått er det Hal som har tilgang til de innerste gemakker i Det hvite hus, mens Kate må innfinne seg i rollen som annenfiolin.

Inn på banen trer også to nye, mektige menn, i rollen som Todd Penn (Bradley Whitford, The Handmaid’s Tale), den forsmådde «førstemannen» til presidenten, og MI6-agenten Callum Ellis (Aidan Turner). Ellis og Kate finner raskt tonen og skaper ytterligere friksjon i det Wylerske samlivet. Imens sliter både Eidra og Stuart med sitt (forhenværende?) forhold, motivasjon knyttet til å tjene regjeringen og en internetterforskning som truer jobben.

Dialogen er fortsatt intelligent, leken freidig og smått satirisk, perfeksjonert av en fandenivoldsk Sewell og en stadig mer frustrert Russell. De er definitivt seriens sentrale spillere og bærer dramaturgien på sine skuldre – samspillet dem imellom slår det gnistrer av, og deres felles fortid bærer de med seg som en tung sekk på ryggen; i en cocktail av dyp respekt og misbehag.

Her lekes det med gammeldags kjønnsroller, arrogante, pompøse briter (som ikke har fått med seg at Imperiets maktdager er over), kyniske spindoktorer og pragmatiske, hardtarbeidende diplomater. Alt sett igjennom øynene til ekteparet som har vært i gamet så lenge at de har «sett alt». Karakterene er lite selvhøytidelige, og manusforfatterne har så spritet opp historien med lettere åpenbare kulturforskjeller mellom burgerspisende amerikanere og snørrhovne briter.

Oppkonstruert?

Den noget oppkonstruerte konflikten mellom UK og USA denne runden tipper dessverre etter hvert over i det smått konspiratoriske, og spesielt de to siste episodene strever Kahn med å holde på troverdigheten.

I særdeleshet en heftig fornærmet britisk statsminister, Trowbridge (Rory Kinnear), agerer litt i overkant outrert. Det er faktisk grenser for hvor «spektakulært» og sjokkerende man kan gjøre maktspillet på dette nivået. Og Kates irriterende vingling matcher ikke helt karakteren.

Men opp til da er det en knallsterk sesong som suger oss inn i handlingen, evner å overraske og tar oss med på de fascinerende karakterenes spennende reise inn i toppdiplomatiets skitne irrganger. Et avhengighetsskapende, underholdende plott sikrer 5 stjerner.

Anmeldelsen er basert på samtlige av sesongens åtte episoder, som alle blir tilgjengelig (på Netflix) den 16. oktober.