Anmeldelse: Play Dirty

Shane Black er ikke akkurat kjent for å regissere subtile og nedtonede filmer, hans merkevare er hurtighet, trigger-happy og over the top action. Med filmer som Kiss Kiss Bang Bang og The Nice Guys har pennsylvanieren solide underholdningsverk i beltet. Mest produktiv har han vært som manusforfatter, deriblant klassikeren Dødelig våpen.

Under Prime Videos paraply har han tilsynelatende fått nærmest frie budsjettrammer, og svidd av brorparten av kruttet på fantasifulle eksplosjoner, hvinende biljakter og togavsporing. Dessverre har han fullstendig glemt å skrive en noe i nærheten av troverdig, og sammenhengende, historie.

Play Dirty er basert på bokserien «Parker», skrevet av amerikaneren Donald E. Westlake. Forfatteren har utgitt hele 24 romaner om karakteren Parker, hvorav den siste (Play Dirty) kom i 2008. Parker er en ensom ulv av en super-raner som har spesialisert seg på storslagne brekk med høye utbytter. Synes du det virker kjent, så har han faktisk blitt filmatisert seks ganger tidligere; blant annet med Robert Duvall (The Outfit), Mel Gibson (Payback) og Jason Statham (Parker).

 

I Wahlbergs skikkelse er han tøffere enn de tøffe, en skarpskytter av rang og rappkjeftet, kompromissløs einstøing. I det et ran av pengerommet på en travbane går fullstendig til helvete må Parker reorientere livet sitt.

Til brekket hadde de rekruttert en ny, fyrrig ung hoppe, Zen (Rosa Salazar). Eneste problemet er at hun forråder hele gjengen og stikker av med utbyttet. Parker lover en av enkene hevn og ransutbytte tilbake. Men så viser det seg at Zen og hennes allierte har planlagt tidenes kupp, der relikviene fra et eldgammelt gallionskip (verdsatt til over en milliard dollar) ligger i potten. Fristelsen blir for stor, og prinsipper må (i alle fall inntil videre) vike.

Om ikke nye forbryterpartnere var krevende nok for Parker, så utfordres han også av den største New York-mafiaen, ledet an av hensynsløse Lozini (Tony Shalhoub, The Marvelous Mrs. Maisel). Med dem har han tidligere «kommet til en forståelse», at han til helvete skal se å holde seg unna New York. Med skatten oppbevart i selveste FN-bygget blir det noe av en gordisk knute…

Selve handlingen er det reneste visvas, men Wahlberg er sedvanlig solid i rollen som alfahannen med den største kjeften, bicepsene og tøffeste, stoiske holdningen. Dette er en arketypisk karakter han har portrettert dusinvis av ganger på film. Og jo visst er det morsomt å se ham kjempe, skyte og snakke seg ut av den ene mer håpløse situasjonen enn den andre. I tospann med herlig sarkastiske Grofield (LaKeith Stanfield) skaper de en dynamisk, sjarmerende kjeltringduo.

 

Men Black har bestemt seg for at prinsippet om at less-is-more er fullstendig avleggs, og pøser på med den ene actionscenen mer heseblesende enn den andre, der vi til slutt mister tellingen over hvor mange (høyst usannsynlige) kniper Parker og co makter å komme seg ut av. Vi får en dramaturgisk utvikling som spriker i alle retninger, der alle skal (dobbelt)lure alle, og vi til slutt ikke bryr oss om hvem som sitter igjen med skatten. Det er sjeldent et godt tegn når forbløffelse går over til likegyldighet.

Flere av birollene halter, mens andre (som duoen Gretchen Mol og Keegan-Michael Key) er barnslig fornøyelige. Samlet tenderer Play Dirty litt for mye mot infantil komikk, som ikke alltid harmoner veldig godt med den mer voldelige og seriøse delen av plottet. I tillegg blir enkelte bihistorier kun hengende i løse luften.

Alt i alt en (nesten) akseptabel action-virkelighetsflukt for to stakket timer, men denne filmen kunne med et strammere og mer fokusert manus vært så mye bedre. 3 middelmådige stjerner.

Strømmepremieren, på Prime Video, er den 1. oktober. Egner seg best til en sen (fuktig?) fredagskveld.