Anmeldelse: The Girlfriend

Noen år tilbake i tid var frekvensen på nyutgivelser (det være seg serier og/eller filmer) fra Prime Video betydelig lavere enn i dag. Men om ikke kvantiteten var blant de høysete i strømmebransjen, så holdt titlene et gjennomgående høyt kvalitetsnivå.

Nå slipper Prime Video langt flere titler månedlig – dermed har også kvaliteten blitt noget utvannet. Den blodferske thrillerserien The Girlfriend befinner seg definitivt i den nedre enden av skalaen.

 

Vi kan ikke erindre at vi har hevet øyenbrynene over noe Robin Wright har beskjeftiget seg med siden klassikeren House of Cards (og nei, da inkluderer vi ikke den forferdelige sjettesongen!). I The Girlfriend spiller hun hovedrollen, er utøvende produsent og har regissert tre av episodene. Ikke at hennes tilstedeværelse nevneverdig har hevet kvaliteten på sluttresultatet.

Premisset er såre enkelt, og håndtert på ulike måter i utallige filmer og serier tidligere. Vi introduseres for den steinrike mammadalten Daniel (Laurie Davidson) som faller hodestups for femme fatale Cherry (Olivia Cooke, House of the Dragon), til mammas store irritasjon.

Den smarte mammaen hans, Laura (Robin Wright) aner, selvsagt, umiddelbart ugler i mosen, og begynner å gå sønnenes kjæreste etter i sømmene. Til dotten av en ektemanns, Howard (Waleed Zuaiter), og sønnens store misbilligelse. Men, hun aner ikke hvem hun har utfordret til holmgang…

Selvfølgelig er Cherry Laine (sic!) en komplett wacko psykopat, golddigger, livsløgner og manipulator. Men det er det, merksnodig nok, ingen som ser eller oppfatter – bortsett fra kommende svigermor. Alle de røde flaggene er der, og Cherry spiller til og med sitt skitne spill rett så dårlig, der brorparten av hennes løgner kan avsløres ved et enkelt Google-søk.

Men sønnen er blindet av kåthet, og alle rundt dem ser på Lauras bitchfight med Cherry kun som et resultat av at hun har et småperverst avhengighetsforhold til sønnen (hun har jo tidligere mistet en datter må vite). En legesønn som selv er i overkant preget av ødipuskomplekset.

Selv lever Laura i et åpent forhold, og er sånn passe misfornøyd med sin milliardærektemann. Han finansierer dog hennes «hobby» som kunstkurator og bøyer nakken for de fleste av hennes infantile utbrudd.

 

Det er altså i seg selv ikke noe direkte galt med premisset til The Girlfriend, det er bare så inni svarte elendig gjennomført.

Vi tror ikke ett sekund på at Cherry kommer seg unna med alle hennes åpenbare løgner og kreative krumspring. Hun lyver om alt fra utdannelse til foreldrenes jobber og egen yrkeserfaring. Alle sluker hennes lettfordøyelige agn som en måke som ikke har sett mat på to uker.

Verre er det at den eneste som gjennomskuer henne opptrer like irrasjonelt og oppkonstruert. Da hjelper det ikke med skummel musikk og hurtig kryssklipping for å forsøke å «lure» seeren – vi ser rett igjennom dette venstrehåndsarbeidet.

Det aller største, og groveste, plotthullet i historien er når Laura serverer Cherry en løgn om sønnen, som er så latterlig lett å avsløre at vi gremmes! Hvor dum skal de ha oss til å tro at hun er? Og hvorfor, i all verden, skulle Cherrys mor plutselig vende seg mot henne? Hvor dum tror Prime Video at strømmeabonnentene er?

Det grepet serien faktisk lykkes med, er at serieskaperne lar oss se saken fra to sider, der vi regelmessig først får sett hendelsene fra Lauras side, før vi skifter perspektiv fra Cherrys subjektive oppfattelse. Smått fascinerende, men blir i overkant repeterende; men interessant at dialogen ofte avviker mellom de to synsvinklene.

De stakkars skuespillerne gjør sitt beste ut ifra et elendig manus og et gjennomhullet plott, men det slår aldri gnistrer. Selv forsøket på erotikk faller på stengrunn.

2 stjerner (hvorav én går til katten Moses) til dette mislykket, oppkonstruerte forsøket på kunstig konflikrigging. Se heller, for eksempel, A Simple Favor en gang til.

The Girfriend har Prime Video-premiere den 10. september. Anmeldelsen er basert på samtlige seks episoder.