Anmeldelse: Nordsjøen

Først la produsentene i Fantefilm Geiranger under vann, i tidenes tsunami – deretter pulveriserte de halve Oslo sentrum, med kollapsen av utskjelte Postgirobygget som klimaks. Nå har de satt seg fore å klusse med «Norges sorte gull», oljen.

At ingen tidligere har tenkt på å produsere en tettpakket actionthriller fra den norske oljeproduksjonen/Nordsjøen finner vi merkelig.

Et røft, innovativt, høyteknologisk miljø som er som skapt for maskuline, heftige actionscener. Bare se på hva Peter Berg fikk til med Deepwater Horizon.

 

Det sorte gull

Amerikanerne hadde sitt gullrush, som tok til på slutten av 1890-tallet i Klondike, Alaska. Ca. 70 år senere fant Norge sitt «gull». Men der gullalderen var en relativt kortvarig opplevelse i USA, «surfer» Norge, 50 år etter starten, fortsatt uhemmet på den lukrative oljebølgen.

Etter at Norge (oljeselskapet Philips) lille julaften 1969 fant drivverdig oljeutvinning, på Ekofisk-feltet, var oljealderen et faktum; og rikdommen strømmet inn i en relativt slunken statskasse.

Ekofiskfeltet er det største feltet noensinne oppdaget til havs. Siden starten på Oljeeventyret har Norge pumpet opp olje og gass for ufattelige 16.000.000.000.000,- kroner (eller 16 billioner). I dag står ca. 11.500.000.000.000,- «på bok», i Oljefondet.

Men, i dagens politisk korrekte miljøklima skal man vel ikke akkurat slå seg på brystet, og skryte av all velferden oljen har brakt med seg – noe da også Nordsjøen har med seg, som et litt underlig, stemoderlig behandlet, narrativt element.

Den ultimate katastrofen

Der de to første katastrofefilmene fra Fantefilm var oppfølgere, er Nordsjøen en film som står helt på egne ben. Ironisk nok har handlingen nå forflyttet seg til Vestlandet og Rogaland, uten av «Rogalands store sønn», Kristofer Hivju lenger har en rolle i «serien».

I oljebransjen jobber kjæresteparet Sofia (Kristina K. Thorp) og Stian (Henrik Bjelland), han som oljeslusk på Gullfaks A, hun som styrer av avanserte droneroboter langt under havoverflaten.

Vi blir brått og umiddelbart kastet inn i katastrofen, i det en oljeplattform har sunket i havet. De høye Herrer i oljeselskapet Saga, og Oljedirektoratet, mistenker først en såkalt innsynkning; men konkluderer med at plattformen sank for fort.

Kan det være miljøendringer, eller det faktum at oljeselskapene har gjort havbunnen i Nordsjøen like hul (og derav ustø) som en sveitserost?

Uansett årsak, halve Nordsjøen stenges hurtig ned og mannskapet evakueres. Men rett før Stian skal stige om bord i helikopteret må en brønn plomberes manuelt. I det skjelvet river plattformen i fillebiter befinner han seg inne i en av føttene, 200 meter under havoverflaten…

Katastrofen er et faktum, og oljen strømmer fritt ut med fare for å ødelegge kystlinjen, fisk- og fuglelivet mange tiår fremover. Selv Danmark og nordkysten av Tyskland ligger utsatt til.

Samtidig er folkene på land overbevist om at Stian er omkommet, men Sofia gir ikke opp håpet, og får med seg sin litt puslete kollega, Arthur (Rolf K. Larsen), i en tilsynelatende håpløs redningsaksjon.

Formelfilm

Vi har forflyttet oss fra norske fjorder og storbyen, men grunnoppbyggingen, og hovedkonseptet er ellers svært likt fra Bølgen og Skjelvet.

Nordsjøen er en ufordekt genrefilm, og følger da også formelen til punkt og prikke. I overkant litt for oppskriftsmessig etter vår smak, men det blir effektiv, adrenalinpumpende og tidvis særs god underholdning ut av det.

Karakterene blir dessverre for sjablongmessig og gitt for lite tid innen actionsekvensene tar til, til at vi i tilstrekkelig grad blir emosjonelt engasjert i dem. Spesielt Stian, som jo skal reddes, blir en for perifer karakter. Følelsesmessig «reddes» han av at sønnen plutselig står uten en pappa.

Vi har da også full forståelse for at en norsk katastrofefilm ikke har samme astronomiske budsjett som 2012 og Armageddon, men vi føler oss bortimot snytt når det nærmest i en bisetning nevnes at en plattform har sunket i havet. Dramaturgisk henger heller ikke dett fortellergrepet på greip; en katastrofe er et faktum – men ingen later til å ha trykket på «Den store røde» knappen.

Generelt burde det vært gått noen flere runder med manuset, enkelte av handlingene står i et merkelig lys. Noen handlingstråder følges heller ikke opp, men blir hengende i luften eller «fades» ut. Det kommer blant annet dulgte antydninger om en dekkoperasjon og lyssky affærer, men denne thrillertråden forvitrer bare i intet.

For mye tid tilbringes også i anonyme kontorlandskap med bekymrede Bjørn Floberg og Anneke von der Lippe som fremstår som karikerte byråkrater.

Dramaturgisk halter det for mye, og filmen hadde nok tjent på å være 20-25 minutter lenger. Samtidig skulle den interessante karakteren til Baasmo fått langt mer skjermtid.

Imponerende klaustrofobisk

For en katastrofefilm-connoisseur er det dog deilig å fastslå at spesialeffektene virkelig imponerer – men det hele er over litt for fort.

I det enorme oljetankere og plattformer høye som skyskrapere blir omgjort til skrapmetall i det underjordiske ras og jordskjelv knuser dem til pinneved, sitter vi fjetret på setekanten.

Teknisk fullt på høyde med tilsvarende Hollywood-filmer, men dessverre i langt mindre kvantum.

Filmens store styrke er den vedvarende klaustrofobiske tilstanden, samt det faktum at vi er så heldige å få bivåne selveste fødselen av en ny actionheltinne!

Hundrevis at meter under havoverflaten, i trange, mørke, våte rom befinner våre helter seg; og tiden er deres største fiende. I andre halvdel av Nordsjøen slår katastrofefilmkvalitetene inn for fullt, og det er bare å spenne på seg sikkerhetsbeltet – ikke minst takket være en formidabel skuespillerprestasjon av unge Kristina K. Thorp.

Thorp er som en herlig miks mellom badass Ripley fra Aliens og fortvilet/desperate Kate Winslet fra Titanic, i det hun utmerket perfeksjonerer mellom genuint bekymret og stålkontrollerende actionheltinne. Den desperate fortvilelsen i øynene hennes er til å ta og føle på! Alle andre blir å anse som statister.

Foto er dramatisk og nærgående, og det bombastiske lydsporet suger oss inn i dramatikken. Nordsjøen er en film som definitivt gjør seg best på kino (eller med et heftig hjemmekinoanlegg).

Nordsjøen har blitt en film med klare (genre-)svakheter, og er i overkant forutsigbar og lite original i det den tråkker opp gamle stier, men den leverer da også varene til gangs der det teller som mest: Reinspikket, pur underholdning!

4 sterke, popcorn-underholdende, stjerner! Filmen har premiere 29. oktober.