: Grusomme meg

Plottet er originalt og morsomt om en vanekriminell som får en yngre konkurrent på banen, og dermed bestemmer seg for å stjele månen for igjen å være på topp innen forbryterverden og få den etterlengtede anerkjennelsen fra sin mor. Men, for å klare det må han få tak i krympevåpenet – noe han går til adopsjon av tre søte jentunger for å klare. Selvsagt står forviklingene i kø.

Teknisk er det en meget imponerende film, om enn noe for glatt og sjarmløs (og fortsatt et godt stykke fra Disney/Pixars beste), men det er det originale plottet om den sjenerte og usosiale Gru som gradvis endrer syn på livet og menneskene rundt ham i det han lar seg påvirke av sine tre adoptivbarn, barn han i utgangspunktet kun tok til seg for å kunne fullføre mesterforbrytelsen, som løfter filmen ut fra dusinvare. Ironien sitter løst og Steve Carell gjør seg adskillig bedre som stemme enn i egen persona på film. Men filmskaperne havner i ”formelfellen” og ter til forutsigbarhet og enkle knep som (irriterende) grønne små menn for å sprite opp, samtidig som dramaturgien halter. Absolutt grei underholdning, men for blodfattig og sjarmløs til at du husker den dagen derpå. Tre stjerner.

Om ikke filmen helt innfrir, så er det absolutt intet å utsette på verken lyd- eller billedkvaliteten. Bonusmaterialet er også innholdsrikt med bl.a. tre kortfilmer om Gru og hans irriterende hjelpere, spill, kakeoppskrift (!) og den meget vellykede interaktiviteten Gru-kontroll.