TEST: Sonus faber Serafino Homage G2

Å kjøpe et par virkelig kostbare høyttalere, er en prosess som kan ta lang tid. At man får skikkelig god lyd, er stort sett garantert. At man samtidig får et par høyttalere som løfter inntrykket av stuen, er derimot langt fra garantert.

Man kjøper først og fremst nye høyttalere fordi man vil ha bedre lyd. For mange kommer designet i andre rekke. Med mindre man er opptatt av estetikk, og ønsker at høyttalerne skal blende fint med interiøret. I så fall kan man i det minste velge mellom ulike farger, trefinér, en annen farge på stoffgrillen, og så videre.

For noen høyttalerprodusenter tilbyr nemlig kunden et bredt utvalg spesialfarger å velge blant. Amerikanske Wilson Audio er kjent for det, og her hjemme kan Audiovector tilby et par høyttalere i nøyaktig den fargen du ønsker. Porsche Oak Green Metallic? Selvsagt, det koster ekstra og tar litt lengre tid, bare. 

Hos Sonus Faber i Italia gjør de det annerledes. Hvis du insisterer, lager de naturlig vis et par Suprema i Lamborghini Giallo Maggio, for hvem kan vel motstå et par høyttalere i flammeoransj lakk?

Men det er ikke det Sonus Faber er kjent for. Helt siden Franco Serblin insisterte på at høyttalere skulle lages i treverk, akkurat som instrumentmakerne fra Cremona-området i Veneto var kjent for, har italienerne stort sett laget alle høyttalermodeller over et visst prisnivå, i treverk. Ikke sponplater eller lakkert MDF, men ekte treverk.

Sonus Faber Serafino Homage G2

Slik er det også med de stupvakre Serafino Homage G2, andre generasjon av høyttaleren vi testet først gang i 2017. En mellomstor gulvstående høyttaler i high-end-klassen, med noen egenskaper jeg hvert fall ikke har glemt. 

Høyttalerne med det luttformede kabinettet møter sterk konkurranse fra kritikerroste high-end høyttalere som Audiovector R6 Arreté, KEF Blade One Meta, Dynaudio Confidence 50i, Dali Epikore 9, og Bowers & Wilkins 802 D4.

Disse fem parene spiller fantastisk, men det betyr ikke at de lyder identiske. Slett ikke. De har ulike egenskaper som samlet sett gjør dem gode, og det fine med de fem parene er at de lyder så pass forskjellige at man kan finne det ene paret som passer ens egen smak aller best. 

Design og fargevalg 

Det er selvsagt andre faktorer som kan spille inn. Størrelse, utførelse, hvor enkle de er å plassere i rommet, følsomhet og lydtrykk, og så videre, og som nevnt innledningsvis, kan det estetiske også spille en rolle for valget av høyttaler.

I Sonus fabers Homage-serie er fargevalgene begrenset til en dyprød høyglanslakkert farge over treverket, en nesten gylden brun utførelse i Wenge, og Graphite som er en ny mørk grå lakk over treverket. 

Homage-serien består forresten av den større Amati Homage G2 og den kompakte Guarneri Homage G2, og senterhøyttaleren Vox G3. Foruten om den, er de andre oppkalt etter instrumentmakere fra samme område som Sonus faber holder til i, og Serafino Homage er en hyllest til Santo Serafino, som laget fioliner i Venezia i det 18. århundre.

Dempet domediskant og silkebomull

Hans fioliner koster en god del mer enn et par av høyttalerne som bærer hans navn, og det er ikke lett å tenke seg til hva han hadde tenkt, om han hadde sett og hørt et par Serafino Homage G2. 

Han hadde nok undret seg over hvordan det er mulig å lage lyd fra et kabinett som er oppkalt etter ham selv, men jeg får anta at han hadde blitt begeistret over hva som kommer ut av konstruksjonen.

Livio Cocuzza og hans designteam har beholdt den klassiske luttformen, og kabinettene som er håndlaget hos De Santi, bruker ni lag med utvalgt treverk kombinert med MDF for optimal avstivning. G2 er også utstyrt med ny teknologi på innsiden. La oss ta det fra toppen. 

Diskantelementet er Sonus fabers velkjente Dampet Apex Dome-element, som de mener forener egenskapene til en klassisk domediskant med en ringradiator. De mener denne løsningen gir diskanten bedre kontrollert spredning over et større frekvensområde, kombinert med bedre oppløsning og detaljrikdom. Elementet er bygget med en 28 mm membran foran en kraftig Neodymium magnet.

Et nytt 150 mm mellomtoneelement bruker en membran basert på cellulosemasse, silkebomull og bastfiber, og har fått et bedre oppheng, en ny faseplugg foran, forbedret magnetstruktur og spoler: Elementet er montert i et eget akustisk avstemt kammer som sammen med mekanisk avkobling fra frontbaffelen, reduserer resonanser og hindrer forvrengning. 

Den nye fase-pluggen optimaliserer luftstrømmen fra elementet, og reduserer turbulens samtidig som den gir en mer urform spredning av lydbølgene foran lytteren.

Spesiallagede filmkondensatorer

De to nye 18 cm basselementene har fått en lettere lett membran med syntaktisk skum og doble lag med lufttørket cellulosemasse. Bak membranen sitter nye og lettere CCAW-svingspoler med Neodymium magneter, og kurven på baksiden av elementene er designet ved hjelp av datasimuleringer for å redusere innvendig turbulens fra elementet.

Her er det også nye delefiltre, med kostbare komponenter på et spesiallaget kretskort, som består blant annet av spoler fra Jantzen, spesiallagede filmkondensatorer fra Clarity Caps, og kondensatorer fra Mundorf.

Det 52 kilo tunge kabinettet som måler cirka 110 cm i høyden, er forsterket med aluminium fra flyindustrien. Topp- og bunnplatene er montert sammen med en massiv avstivning i lettmetall i bakkant av kabinettene, og bidrar til mekanisk stabilitet.

Visuell oppgradering og hørbart bedre lyd

Som vanlig for Sonus fabers mest påkostede høyttalere, seeing is believing. Man må se et par Serafino Homage G2 for å sette pris på håndverket. Det er etter vår mening et hakk opp fra det som er vanlig selv i denne prisklassen.

Og aller viktigst, man må høre dem. Hearing is believing, her som alltid ellers når det kommer til hifi og høyttalere. 

Forgjengeren var en av de vakreste høyttalerne vi testet i 2017, både å se på og å lytte til. Lyden var varm, åpen, og musikken fløt lett og uanstrengt ut i rommet. De fylte enkelt rommet med et lydbilde i stor skala, og det eneste jeg husker at jeg savnet, var bedre rekkevidde i dypbassen og større dynamisk kontrast når jeg spilte høyt. De kunne lyde litt i snilleste laget, for en som var vant til en stor gulvstående høyttaler fra JBL, KEF eller Klipsch.

De nye Serafino Homage G2 fnyser av kritikken jeg ga forgjengeren, ved å gå dypere, spille høyere og smelle til med en dynamikk som minner mer om et par Klipsch-høyttalere. Samtidig har de forgjengerens åpne lydbilde og naturlige klang, bare med enda bedre oppløsning og raffinement.

I perioden vi hadde høyttalerne på testrommet, dukket også de nye Sonus Faber Olympica III G3 opp. De kan best beskrives som et par Serafino Homage G2-light, og leverer mye av den samme lyden og klangen som de dyrere høyttalerne, men de går ikke like dypt i bassen med den samme overbevisende kraften. De spiller heller ikke like høyt med den samme uanstrengte dynamikken, men de er definitivt et meget interessant alternativ hvis budsjettet er strammere.

Alt fra Hegels nye H200 til 800-serien fra Moon by Simaudio – til mange ganger prisen, fungerte prikkfritt sammen med høyttalerne. Den nye H200 blåste enkelt liv i musikken med engasjerende dynamikk og spilleglede, mens Audio Research I/70 tilførte vokaler og klavermusikk en naturlig varm klang som fungerte overraskende godt på de store høyttalerne. Men det tok virkelig av med forsterkersettet fra Moon, som fikk fram dypbassen i rommet med forbløffende mye kraft og kontroll.

Den energiske rytmen på You And I med Filur, Pernille Rosendal og Trentemøller, fikk teppene til å løfte seg i rommet, og løse gjenstander raslet og klirret, dessverre ikke i takt med musikken. Med volumet ned et par hakk, fikk jeg endelig konsentrert meg om klangen på opptaket fra Jan Gunnar Hoffs Polarity, på vinyl. Som lød praktfullt virkelighetsnær. Høyttalerne klarer virkelig å få fram dybden i klaverklangen på en måte som både krever fysikk og kontroll. Det fikk jeg i bøtter og spann her. 

En sammenligning med det nye Camelia-mellomtoneelementet som sitter i Olympica III G3, ga meg inntrykket av at det var mer dybde i klangen på vokaler når jeg lyttet til Serafino-høyttalerne. Mens Camelia-elementet var litt bedre oppløst i det øvre mellomtoneområdet. Akustiske gitarer fikk mer snert og klang med Camelia, mens klaver, vokaler og piano lød fyldigere hos Serafino-høyttalerne.

Med Tord Gustavsen-albumet Being There på CD i en Hegel Viking, lyder Harald Johnsens kontrabass og Jarle Vespestads trommer mektigere og mer dynamisk på Serafino, sammenlignet med Olympica III G3. Et par R6 Arreté vil nok stramme opp bassen en del, men de går til sammenligning ikke like dypt i vårt testrom, som Serafino Homage G2. De ellers fantastiske B&W 802 D4 har ikke den samme dynamiske kontrasten som italienerne, og både de og Serafinos diskantelement har ikke den samme oppløsningen som R6 Arreté og Epikore 9 leverer.

Men sånt blir flisespikkeri. For Serafino Homage G2 er ikke bare tiltalende å hvile øynene på, de er også fullstendig stressfri å leve med, fordi de i så stor grad evner å la musikken være stjernen i showet. De stiller seg aldri i veien med en se-på-meg-holdning, hvor de briefer med en sjarmerende egenskap som fort kunne gjort dem til en one-trick pony. I stedet lar de musikken skinne, og det er praktisk talt det samme hvilken musikk. For de nye Serafino Homage G2 kan endelig rocke med de beste, og samtidig se smashing ut.

Konklusjon

Sonus Faber Serafino Homage G2 er en mellomstor gulvstående høyttaler i high-end-klassen, kjent for sitt vakre design i ekte treverk. Høyttalerne har forbedret dypbass, høyere lydtrykk og bedre dynamisk kontrast sammenlignet med forgjengeren. De leverer et åpent lydbilde med naturlig klang, god oppløsning og raffinement, og passer godt til ulike musikksjangre. De koster litt, men for de som skal opp i high-end klassen for å bli fornøyd, er det få høyttalere som flørter så til de grader med alle sansene, som et par Sonus Faber Serafino Homage G2.