TEST: KLH Model Four

En dag i 1990 kom pappa hjem med et par kjøleskapstore JBL Everest DD55000. Jeg kom hjem fra skolen senere samme ettermiddag, med blødende nese og verandaleppe etter en slåsskamp i sjette klasse, og der sto de. De største høyttalerne jeg hadde sett. Vitrineskapdelen av den tredelte seksjonen var flyttet til et annet sted i huset for å gi dem plass.

De ble stående i noen uker. Så la mamma frem vilkårene: «Enten går de, eller så går jeg.» Everestene måtte gå, og pappa gikk tilbake til sine gamle JBL L112, en etterkommer av den legendariske L100.

Det var sikkert like greit. L112 så finere ut, de passet bedre til Harman Kardon 730-receiveren hans, vitrineskapene ble gjenforent, og det hele låt fornøyelig. Det var L112 jeg vokste opp med. Studioversjonen av de samme høyttalerne, JBL 4411, står i dag på kontoret mitt. Av alle steder.

Når husfreden bestemmer

Kall det stuens første lov: Høyttaleren som får bli stående, er sjelden den største. Den siste dommen felles av en som ikke kjenner til ordet «delefrekvens».

KLH Model Four er bygget for å få lov til å bli stående. På avstand ligner mellomtonen til forveksling den i JBL L100, og som L100 og L112 står også KLH-en på egen sokkel. Men der JBL-ene har store 12-tommers basselementer i kabinetter med bassrefleks, nøyer KLH seg med et mindre element i et lukket kabinett som er bare 21 centimeter dypt.

Morsom, men ikke brutal

KLH-en er ikke det samme villdyret som JBLs kreasjoner, men er morsommere å høre på enn kompakthøyttalere flest. Og den tar meg tilbake til oppveksten. Spørsmålet er hva den grunne dybden koster i form av lydopplevelse.

Arven etter Henry Kloss

Navnet KLH står for Kloss, Low og Hofmann, de tre som startet firmaet i Cambridge, Massachusetts i 1957. Henry Kloss hadde allerede vært med på å grunnlegge Acoustic Research sammen med Edgar Villchur, mannen som fant opp prinsippet med akustisk suspensjon. Ideen er like enkel som den var revolusjonerende: I et tett, lukket kabinett fungerer luften på innsiden som en fjær som holder basselementet i ørene. Dermed fikk man en mer kontrollert bass ut av langt mindre kabinetter enn det som var vanlig på 1950-tallet.

Merket er relansert med Scott Hagen som toppsjef, og Model-serien bygger bevisst videre på gullalderen.

Tre modeller i én

Model Four er den nyeste modellen i Model-serien, og plasserer seg mellom stativhøyttaleren Model Three og den større gulvstående Model Five. Basselementet er hentet fra Model Three, mens mellomtone, diskant og delefilterkrets er lånt fra Model Five. Den brede og grunne kabinettformen er inspirert av Model Seven. En herlig blanding av flere modeller i én der, altså.

Både stor og liten – ut ifra hvordan du ser på det

KLH-sjef Scott Hagen avviser selv både bokhylle-merkelappen og tanken om at dette bare er en krympet Model Five. Selve kabinettet på 66 centimeter i høyden er lite for en gulvstående, men gigantisk for en kompakthøyttaler. I praksis er Model Four verken eller, men en hybrid midt imellom: en stor kompakthøyttaler på egen sokkel.

Om konstruksjonen

KLH Model Four er en treveiskonstruksjon. Basselementet måler 20 centimeter (8 tommer) og har membran i papirmasse. Det gir under halvparten av membranarealet til 12-tommeren i JBL L100 og dens like. Over sitter en mellomtone på 10 centimeter og en diskant på 2,5 centimeter i aluminium. Følsomheten på 88 dB er moderat for en gulvhøyttaler, men god for en stativhøyttaler. Hybrid også her, med andre ord.

Impedanskurven er forsterkervennlig og faller aldri under 3,5 ohm, så høyttalerne bør fungere med det meste, selv om vi snart skal oppdage at det er først med skikkelige varer det blir virkelig gøy.

Ikke ekte dypbass

Bassen holder seg jevn ned til 46 Hz før den begynner å falle. Det er ikke ekte dypbass, og mange mindre stativhøyttalere strekker seg like langt ned. Forskjellen er at Model Four har mer energi helt ned til den grensen.

Med på kjøpet følger en matt sort sokkel som vipper høyttaleren seks grader bakover, slik at diskant og mellomtone peker mot ørene dine i stedet for mot knærne. Selv bakoverlent er høyttaleren under 28 centimeter dyp, som er det grunneste i hele Model-serien. Grillen er i vevet stoff og festes med magneter.

Mellomtonen er sjefen her

Det første som slår meg med Model Four, er spillegleden. Mellomtonen er stor og fremtredende, og siden det er det registeret jeg først legger merke til, har høyttaleren et forsprang fra første låt. Stemmer og gitarer får god kropp med plass rundt seg. Selv om diskanten ikke er den luftigste i klassen, er den ren og definert, og en naturlig utvidelse av mellomtonen.

Lyden har noe monitoraktig over seg, nesten som i et studio. Det mener jeg i beste hensikt. Høyttaleren pynter ikke på opptakene, men det låter heller aldri grått.

Bassen henger godt sammen med resten av registeret. Den er kjapp og kontant, og jeg hører aldri at basselementet kommer bakpå i forhold til mellomtonen. En stor bass som henger etter, gjør mer skade enn en litt mindre bass som holder takten.

Grunt kabinett, grunn bass

Model Four er bred nok til å se ganske stor ut forfra. Fra siden skjønner du hvorfor bassen har sine grenser. Kabinettet er så grunt at det ikke blir mange liter luft på innsiden, og en JBL-høyttaler med tilsvarende front vil typisk ha omtrent dobbelt så stort innvendig volum. Mellomtoneelementet, med de avskårne hjørnene som gjør den åttekantet, er påfallende likt det i 4411-ene mine. Likheten stopper der.

Bassen er nemlig helt annerledes, både fordi elementet er mindre og fordi kabinettet er tett. Knyttnevestøtet i mellomgulvet som en stor JBL kan levere, får du aldri her. Sub-bassen i Billie Eilishs Therefore I Am og James Blakes Limit to Your Love avslører det fort. Det lukkede kabinettet har likevel en fordel: Høyttalerne kan, og bør, stå ganske tett inntil veggen. Da får bassen litt hjelp og mer fylde, uten at det blir gjørmete eller svampete.

Forsterkeren må ha litt å gå på

Model Four tåler å spille ganske høyt, men til det trenger den litt forsterkerkraft. Du trenger ikke de 300 wattene fra Hegel H600 som jeg har drevet dem med i store deler av testen, det holder i massevis med H200 eller A200. Eller Michi Prestige X430.

Jeg rakk så vidt å teste KLH-høyttalerne med surroundforsterkeren Marantz Cinema 50 Series 2, men selv om det funker helt ok og gir et godt inntrykk av hva høyttalerne står for, så mangler dynamikken fra en veldreid stereoforsterker.

Hvis du ønsker en kompakt strømmeforsterker, vil jeg tro – uten å ha testet – at Bluesound Powernode N331 fungerer som et minimum av hva jeg vil anbefale. Til en pris godt under halvparten av KLH-høyttalerne er den et kupp.

Når volumet tar overhånd

Skrur du opp, sier bassen fra et sted på veien. Når du prøver å få basselementet til å svinge mer enn det lukkede kabinettet tillater, hører du at energien liksom svelger seg selv. Den har ikke mer å gi, og høyttaleren stopper seg selv før det blir stygt.

Da er det til gjengjeld så høyt at det er vanskelig å holde en samtale gående med sidemannen.

I et lukket kabinett faller bassen gradvis av i bunnen, i stedet for å stupe brått som med bassport, og det gjør høyttaleren mindre kresen på plassering. Ulempen er at basselementet må jobbe hardere uten hjelp fra en port, og med så lite luft i kabinettet nås grensen fort. Fysikk lar seg ikke forhandle med, uansett hvor pent kabinettet er finert.

Gi den en subwoofer

Selv der bassen begynner å gi seg, har høyttaleren mye futt rett over grensen. Det gjør den til et usedvanlig godt utgangspunkt for et oppsett med subwoofer, gjerne en som slår hardt.

Oppskriften er enkel. La subwooferen ta seg av alt under rundt 60 Hz, gjerne helt ned mot 50, og la høyttalerne slippe det samme området. På en surroundreceiver setter du høyttalerne til «small» og velger delefrekvens i menyen. Med stereoforsterker trenger du en subwoofer som kan filtrere signalet til høyttalerne, eventuelt en boks som miniDSP Flex, som kan brukes som aktivt delefilter.

Da overlater KLH-en de tyngste slagene til en boks som er laget for nettopp det. Om en ekstra boks bryter stuens første lov, får du ta opp med den det gjelder.

Konkurranse fra to kanter

Som hybrid får Model Four konkurranse både fra kompakthøyttalere på stativ og fra slanke gulvhøyttalere.

Bowers & Wilkins 705 S3 på stativ har flere detaljer og mer luft i diskanten, og plasserer instrumentene mer nøyaktig i lydbildet. Til gjengjeld er mellomtonen mer forsiktig, og bassen mindre fysisk. Den slanke gulvmodellen 603 S3 går dypere i bassen, men kabinettet er ikke like stivt og dempet, og det hører du.

KEF R3 Meta er en annen stor treveis kompakthøyttaler, som låter usedvanlig jevnt og helhetlig. Spredningen er utmerket, og lyden er mer nøytral enn hos KLH. Men mellomtonen er kanskje ikke like kroppslig, og KEF-ene har et litt fremtredende presensområde, som kan bli skarpt når Steve Winwood trøkker til med sin uvanlig skarpe røst.

Nærmest i ånd er JBL L82 Classic, med samme retroprofil og samme bassdiameter. Bassporten gir mer slag i bunnen, men L82 er samtidig grovere i kantene.

Så har vi BBC-skolen, med dyrere Rogers LS5/9 som referanse. BBC-monitorene er mer raffinerte og enda mer naturlige i mellomtonen. Men bassen er slankere, og de liker ikke å bli spilt høyt. KLH har mer driv, mer skala og mer moro.

Konklusjon

KLH Model Four er en flott retrohøyttaler for stuer der hver centimeter teller, og den løser oppgaven elegant. Kabinettet er så grunt at høyttaleren kan stå tett inntil veggen, og det er nettopp der den låter best. Mellomtonen er stor, åpen og full av spilleglede, bassen er kjapp og henger sømløst sammen med resten, og diskanten er ren uten å være den luftigste i klassen. Lyden er nesten monitoraktig ærlig. Prisen for den slanke formen betales i bunnen. Bassen går ikke dypt, og presses den for hardt, sier det lukkede kabinettet stopp. Sett en subwoofer til å ta over under 50–60 Hz, og det meste av ankepunktet forsvinner.