TEST: Raidho X2t

Kompromiss er ikke et ord danske Raidho er kjent med. Den danske høyttalerprodusenten lager alle komponentene sine selv, helt ned til elementer, delefiltre og føtter. Det gjelder også deres nye høyttalere, de svært lekre og slanke Raidho X2t. Som er nesten like smale som et liggende CD-cover, og hvor kabinettet avsmales bakover for å hindre stående lydbølger på innsiden.

Eksotiske materialer

Raidhos høyttalere er fulle av eksotiske materialer. Med spoler i titan i stedet for aluminium eller kobber, fordi selvsagt skal de ikke påvirkes av induktans, altså magnetisme.

Og med helt egenutviklede kvasi-bånddiskanter, av lignende prinsipp som driverne i planmagnetiske hodetelefoner. Hvor selve membranen er en syltynn folie på 11 mikrometer og bare 20 milligram, opphengt mellom to motstående magnetfelt. Oppbrytningsfrekvensen ligger her på skyhøye 82 kHz, som skal sørge for den reneste diskanten mulig, med bøttevis av luft.

Alt gjøres for å oppnå den mest ekstreme hurtigheten man er i stand til, men også med den laveste forvrengningen. Og hvem vil vel ikke høre favorittmusikken med enda renere, raskere og mer dynamisk lyd?

Tantalum

Bass- og mellomtoneelementene til Raidho er et eget kapittel. Med keramikkmembraner, gjerne med et lag av et eller annet superstivt og lett materiale. De aller dyreste høyttalerne har et belegg av diamant, de noe mer edruelige har gjerne fått titan.

Men med den nye Xt-serien har man byttet til tantalum. Et noe rimeligere materiale å jobbe med enn titan, men også med noen fordeler når det kommer til ytelse.

Tantalum er nemlig meget motstandsdyktig mot varme og slitasje, og har sitt smeltepunkt ved nesten 3000°C. Det fjerde høyeste av noe metall. En membran belagt med tantalum oppnår ekstrem stiv- og hardhet, nesten uten å tilføre noen egenvekt. Oppbrytningspunktet på en slik membran er hele 15 kHz, ifølge Raidho. Langt over delefrekvensen.

Ventilert elementkonstruksjon

Alle høyttalerelementer er laget for å ha mest mulig ventilasjon, slik at ingenting bremser opp. Maksimal dynamikk og lavest mulig forvrengning er målet, derfor brukes også meget effektive neodymmagneter i alle Raidhos høyttalere.

Enklere å plassere

Da jeg testet de vakre skapningene av noen forgjengere XT-2 hadde de glimrende kvaliteter å by på, men helt uten lyter var de ikke. For det første trengte de en god del forsterkerkraft for å spille høyt nok, for følsomheten var bare 85 dB med én watt. Videre måtte de stå upraktisk langt ut fra veggen. Mye lenger ut enn hva folk som er i markedet for kompakte gulvhøyttalere nok vil ønske seg. At de så bare var effektive ned til 60 Hz gjorde at det var nødvendig å betone bassen en smule for å gi en opplevelse av at de gikk dypere.

Mye av dette er utbedret med X2t, som går dypere og er noe mer lettdrevne (87 dB / watt). Og som jeg med glede kan meddele at er enklere å plassere i rommet. X2t tåler i mye større grad en trangere plassering, selv om også disse – som høyttalere flest – ønsker luft rundt seg for å låte optimalt.

I vårt 30 kvadratmeters testrom, låter høyttalerne på sitt beste ca. 1,2 meter fra hver sidevegg og med frontplaten rundt 1,5-1,7 meter fra bakvegg. Jeg liker også å vinkle dem litt mot midten av sofaen, men ikke helt. De låter best smått utenfor aksen (off-axis).

Lyden av Raidho X2t

I testperioden har de snertne høyttalerne fått bryne seg på diverse forsterkere. Som McIntosh MA9500, Hegel H160 og forsterkersettet Hegel P30A og H30A. Jeg har også sjekket hvordan høyttalerne fungerer med mindre kraft, for eksempel fra surroundreceiveren Onkyo TX-NR7100.

Høyttalerne lar seg greit drive av Onkyo-en, men det er når man kommer opp på en skikkelig heftig stereoforsterker at de virkelig kommer til sin rett. Og Hegel funker bedre enn McIntosh, fordi jeg liker den mer fremtredende dynamikken i mellomtonen, og den bedre transientresponsen i diskantområdet. Høyttalerne får litt mer snert over seg.

Ane Bruns coverversjon av A-has Hunting High And Low kommer gjennom med et fantastisk velklingende piano, som brer seg utover i rommet, og med den skjøre vibratostemmen som står i midten med all sin luft og prakt. Det hele er bare vakkert, og jeg sitter og kjenner på en kontrastrik blanding av fredfullhet og uro. En forventning, til når den behagelige trommerytmen skal sette i gang et drøyt minutt uti sangen. For disse høyttalerne kan da umulig gjengi basstromma med nok vitalitet og pondus?

Om de kan! La gå, vi er et godt stykke bak, ikke på nivå med KEF Reference 3 Meta, som til tross for at de på papiret faktisk ruller av tidligere i bassen enn X2t, har en mer slagkraftig og fysisk bassgjengivelse.

Men Raidho X2t har en helt herlig tonegjengivelse i bassregisteret, hvor det blir klart at selv et trommeslag har en tonestruktur, og hvor hver kontrabasstone oppleves som en uendelighet med fraktale strukturer og klangfarger. Prøv å se for deg kontrabassen på Till Brönner og Dieter Ilgs jazztolkning av Leonard Cohens A Thousand Kisses Deep, der den skildres med klanglag på klanglag, i en større opphøyd helhet som får nakkehårene til å leve sitt eget liv.

Rufus Wainwright har jeg vel knapt hørt med mer følelse i stemmen, under sin tolkning av den gamle morderballaden Down in the Willow Garden. Godt hjulpet av Brandi Carliles andrestemme.

Mot B&W 803 D4

Man kan nesten ikke snakke om en høyttaler i denne prisklassen, uten å nevne Bowers & Wilkins 803 D4. Kanskje de mest homogene høyttalerne jeg har hørt i denne klassen. Alt stemmer, med laserslepen presisjon, og med en så finslepen diskantgjengivelse at det ikke er noen overraskelse at det meste av høyttalerkonstruksjonen er beregnet ved hjelp av en superdatamaskin.

Likevel. Nerven i mellomtonen til Raidho-ene er ikke B&W i nærheten av. X2t har en spesiell egenskap, som kombinerer varme med uanstrengthet. Det er noe eget over disse høyttalerne. Som dessuten er mer tilgivende mot en halvbra innspilling, hvor 803 D4 nærmest trykker feilene i trynet på lytteren. Der hvor lydteknikeren velger B&W, vil musikkelskere som bare vil konsumere og nyte musikk i timevis om gangen, fort velge Raidho.

Ulik elektronikk

Har du budsjett til enda råere forsterkere, for eksempel det nevnte forsterkersettet Hegel P30A og H30A, så vokser lydbildet i alle dimensjoner. Jeg kan absolutt tenke meg at også Naim New Classic 200-serien vil være en brillefin match, selv om disse høyttalerne kanskje nok vil trives med noe som har enda mer detaljrikdom i diskantområdet.

Jeg kan også gjerne tenke meg at en forsteker som Mola Mola Kula vil låte briljant med Raidho-høyttalerne, da den har nettopp hurtighet og oppløsning som sine klart sterkeste sider.

Konklusjon

Jeg tror jeg aldri har hørt noen like gode, kompakte gulvstående høyttalere som Raidho X2t. De låter så magisk, så ryddig, og så ekstraordinært, at det er vanskelig å beskrive. Instrumentene plasseres i et tredimensjonalt rom, som få andre kan nærme seg.

Raidho X2t har kanskje ikke fysikken til større høyttalere, men bass savnes ikke her. Joda, noen vil nok ha noe med mer slagkraft og sånt, men da risikerer man samtidig å gå glipp av veldig mye tonal magi. Dette er høyttalerne som oppfyller drømmer, og som fortjener å bli brukt. Har du et par av disse, har du høyttalere livet ut.