: Sony MDR-1ABT

Mange har fått ørene opp for trådløse hodetelefoner. Rett og slett fordi det oppleves som mer bekvemt. Man slipper ledninger som henger seg fast, og river med seg innholdet i sekken. Derfor blir trådløse hodetelefoner mer og mer populært.

Som vi skrev i septemberutgaven, er lyden slett ikke verst. Hvert fall om man kjøper en av de beste i gruppetesten av trådløse hodetelefoner med Bluetooth – BT.

For skal man bruke hodetelefonene sammen med mobilen, er det BT-tilkobling som gjelder. Det er standarden for det aller meste av trådløs lyd, og kan brukes med alle mobiler, nettbrett og datamaskiner.

Malurten i begeret, er at BT så langt har ligget litt etter vanlig Wifi på lydkvalitet.

Den trådløse BT-overføringen bruker nemlig komprimering (på 328 kbps) av lydsignalet når det overføres fra avspilleren til hodetelefonene – eller høyttalere. Sony mener at det ikke holder når man betaler over 3.000 kr for et par trådløse BT-hodetelefoner. Som MDR-1ABT.

Les vår guide til hodetelefoner her.

De bruker LDAC (990 kbps) som ikke bare bruker mye mildere komprimering for bedre lyd, men også støtter så kalt studiokvalitet (24-bit/96 kHz-filer) på BT-overføring. I følge Sony kan disse hodetelefonen spille av Hi-Res-lydfiler trådløst, men bare hvis man har en avspiller som støtter LDAC-komprimering over BT.

Så langt er det Sony Walkman NW-ZX2 – som vi nylig testet.

Med andre ord, hvis du ikke er sugen på å brenne av 10.000 kr på en Walkman, får du ikke utnyttet MDR-1ABTs potensielle lydkvalitet på BT. De kan alltids plugges inn i avspilleren for tapsfri tilkobling, men da er poenget med disse hodetelefonene borte.

 

Touch

Hodetelefonene ser ut som alle Sonys mer påkostede modeller i MDR-1-serien, men her får man pekepanel på den høyre øreklokken. Ingen ratt eller knapper. I stedet bruker man pekefingeren for å bytte låt, og justere volumet. Noe som krever tilvenning, og ikke er så enkelt å bruke som et volumratt er.

Man svarer også på samtaler med en lett berøring på øreklokkene, som har mikrofon og 40 mm store elementer belagt med alumembraner.

Med eller uten LDAC, lyder Sony-hodetelefonene riktig godt. De sitter ikke bare godt og bekvemt på ørene, men lyden er slett ikke det verste vi har hørt. Tvert i mot. De spiller ikke like fokusert og blomstrende som et par B&W P7 (3.000 kr), og har heller ikke elektronisk støydemping som de trådløse Sennheiser Momentum On-Ear II. Men de har en fyldig og behagelig klangbalanse, med god vekt i bassen og en varm og tiltalende mellomtone.

Nothing Left med Kygo og Will Heard, lyder stort og mektig gjennom MDR-1A BT, spilt av fra Tidal.

John Newmans Come And Get It, får absolutt hoftene til å svinge med takten, og man koser seg med musikken – i stedet for å lete etter feil i lydkvaliteten. For de finnes, uten at jeg mener at de er alvorlige. Jaga Jazzists One-Armed Bandit kunne godt kommet frem med flere detaljer i hodetelefonen, som på blant annet dette sporet kan lyde litt for lukket til at alle nyansene kommer godt nok frem i lydbildet.

Klangbalansen er relativt mørk, noe som gjør den behagelig – også når man spiller høyt, men frarøver også musikken litt av nerven og klangen. Som man gjerne forventer når prisen er drøyt 3.000 kr.

 

Kostbar bekvemmelighet

Hvis trådløse hodetelefoner er tingen, er dette slett ikke de verste vi har hørt. De er faktisk ganske gode til å være trådløse, men lydkvaliteten er ikke helt på nivå med prisen. Man betaler ekstra for bekvemmeligheten av en kabelfri tilværelse, men får ikke dårlig lyd av den grunn. Det bare koster litt vel mye.