: Yamaha EPH-W32

Når man ser Yamahas løsning, kan man ikke hjelpe for å forestille seg at noen har tenkt at man trenger trådløse propper, funnet et par med ledning og en Bluetooth-mottaker, og tenkt «problemet løst». Det føles helt enkelt ikke som et integrert produkt. Om ikke annet er det irriterende å måtte ha en boks i enden på ledningen, som man må feste et sted. For ikke å snakke om når man trenger å trykke på noe, og oppdager at boksen ligger i lommen. Mottakeren føles dessuten mer enn lovlig plastaktig.

Håndteringen er likevel grei når man har fått fingrene på mottakerens kontroller. Proppene sitter i det minste bekvemt, og er så lette at det ikke føles ubehagelig. De kan også bæres med ledningen nedover, eller i en løkke over øret. Dessverre er ikke proppene man har valgt til senderen de aller beste. Diskanten blir lett for hvass, og bassen føles ullen, samtidig som lyden føles litt fjern. Man kan ikke presse dem spesielt mye, og det er vanskelig å føle noe engasjement eller nyte musikken.

 

Konklusjon

Yamahas propper føles som første generasjon trådløse hodetelefoner, da man var tvunget til å ha en stor kontrollboks festet til klærne. Og med så lange ledninger til den, på en måte som gjør at det ikke føles trådløst lenger. Alt føles plastaktig og billig, som om man har tatt en snarvei i stedet for å utvikle noe moderne på linje med konkurrentene i denne testen. Spikeren i kisten er at det heller ikke låter spesielt bra. Hadde de i det minste vært betraktelig mye billigere, kunne man kanskje se et poeng med dem.

Også i denne testen: