TEST: Écoute TH1

Jonas Bryngelsson har beskrevet og testet den nye hodetelefonen i redaksjonen, sjekk på slutten av testen. Men hvorfor er Écoute så annerledes? Som vi har beskrevet opptrer dette produktet i mange ulike former. Jeg, Michael Theander, har fått muligheten til å teste denne vakre hodetelefonen i alle (andre!) situasjoner.

Bluetooth holder ikke mål ennå

Vi begynner med det enkleste. Écoute fungerer som en Bluetooth-hodetelefon med oppkobling til telefonen og mulighet for å gjennomføre samtaler. Ikke imponerende. Selv med de seneste Bluetooth-protokollene blir det ingen skikkelig opptur musikalsk sett. Ullen rock fungerer ikke bedre her enn på mine Apple Airpods.. Men det har mer med båndbredden på protokollen å gjøre, enn hodetelefonene. Jeg tilbragte en tur-retur-reise til Stockholm med Bluetooth og en tur-retur-reise til Värnamo. Mye lytting mens jeg skrev, men også mange lange telefonsamtaler.

Mange måter å lytte på 

Et forsøk på å gjøre lyden bedre var å bruke den medfølgende hodetelefonledningen (3,5 mm). Og det ble med en gang bedre. Écoute har jo tre ulike tilkoblingsmåter. Bluetooth er ofte grunnen for mobilitet, men det fungerer tvilsomt rent lydmessig, spesielt når det gjelder telefonsamtaler. Den andre tilkoblingsveien er en tradisjonell (analog) hodetelefonledning til en telefon eller en kraftig forsterker. Den tredje er å bruke USB-C mot mobiltelefonenes lydkort eller til dataens kraftigere variant.

Det er kanskje på tide å forstå konstruksjonen. Trolig er dette de første hodetelefonene som har to innebygde monorørforsterkere, LDAC og ”vanlig” Bluetooth. Man kan enkelt og greit si at disse hodetelefonene lever sitt eget liv lydmessig.

Jeg skal ikke stikke under en stol at det var min idé å få hodetelefonene hit fra New York. Redaksjonen stilte opp, og hodetelefonene har vært i Stockholm og Lund gjennom sommeren. Den unike konstruksjonen var naturligvis forlokkende. Vi blir alltid enige med selskaper som vil lage enda bedre lyd. Og bedre ble det.

Hvordan tenkte egentlig Écoute da de utviklet konseptet?

Etter hardtesting av hodetelefonene Écoute TH1 fikk jeg en mengde med spørsmål i hodet, og jeg passet på å intervjue Kendal Little, som er av de to gründerne til selskapet, og som har deltatt i konstruksjonen av hodetelefonene.

”Écoute begynte med en enkel, men gnagende frustrasjon: Den beste lyden var alltid i lytterommet”, sier Kendal. ”Som musikalskere hadde vi komplette hi-fi-systemer hjemme som leverte den lyden vi ville ha. Men mye av vår faktiske lytting skjedde ikke der. Det hendte når du var på farten: på jobben, på flyet, mellom de gjøremålene som fyller en dag. Det innebar å enten kompromisse med vanlige hodetelefoner eller slepe rundt på en haug med utrustning.” Ingen av alternativene føltes riktig.

Spørsmålet ble åpenbart for Écoute: Hvorfor har ingen bygget en hodetelefon med samme arkitektur som et skikkelig hi-fi-system – hvorfor ikke sette inn hele systemet i headsettet? Selskapets tidligere eksperiment viste at det var mulig, men ikke praktisk – tradisjonelle vakuumrør ble for varme, brukte for mye strøm og var ømfintlige og med kort levetid.

Det ble forandret med ankomsten av Korg Nutube 6P1. Et mini-vakuumrør som er kompakt, effektivt og beholder den karakteren hos tradisjonelle rør som designtemaet ville ha, men uten alle ulempene. Plutselig var ideen om en fullstendig signalkjede inni et headset ikke bare fantasi – den var gjennomførbar. Å samtidig bestykke hodetelefonene med en LDAC ble like selvfølgelig. DAC-kretser har gjennom årene blitt minimalisert utrolig mye.

”Disse to faktorene ble inspirasjonen og motivasjonen for oss”, sier Kendal. ”Vi jagde ikke noen trender eller forsøkte å lage ytterligere en livsstilshodetelefon. Vi bygde hodetelefonene som vi ønsket fantes, de hodetelefonene som vi som lyttere ville ha. En hodetelefon som ikke bare gjengir musikk, men gir den samme liv, dimensjon og nærvær som våre hjemmesystem. Vi forstår at produktet vårt ikke er for alle, men for oss som lengter etter sannheten i lyd og vil ha sjelen i vårt system med oss, uansett hvor vi faktisk lytter.”

Plutselig ble alt stille

Etter et par ukers måtelig og uinteressant lytting kom Écoute virkelige storhet frem. Løftet kom da jeg koblet sammen hodetelefonene med USB-C til min MacBook Pros lydkort. Som de fleste nerder bruker jeg Qobuz for å kunne lytte på masterkvalitet, 24 bits og høye samlingsfrekvenser. Plutselig tok stillheten plass i musikken. Vanskelig å beskrive om man aldri har opplevd det. Det er lyden etter en tone og etterklang som er så viktig for lyttingen. Tenk at man går i en skog en snøfull vinter. For hvert skritt knitrer det i snøen – men om man stopper opp, får man oppleve en øredøvende stillhet.

Musikken som betyr alt 

Det er umulig, selv for en medskribent, å ikke relatere til et lydprodukt uten å avsløre sine store musikalske opplevelser. Den estlandske tonsetteren og Polarpris-vinneren Arvo Pärt har vært en mester i å kombinere lyd med stillhet. Han er trolig også den eneste tonsetteren som har en meteoritt oppkalt etter seg. Arvo Pärs album ”Alina” (utgitt av ECM) inneholder noen stykker som setter alle lydanlegg på prøve. Stykkene Spiegel im Spiegel og Für Alina er lavmælte, sprø og ble en fantastisk opplevelse med Écoute. Hodetelefonenes demping og kvalitet ble ”øredøvende” i kombinasjonen av toner og stillhet.

 

Fortsatt ECM 

Plateselskapseieren Manfred Eicher, ECMs grunder, har aldri nølt med lydmessige utfordringer. Når jeg lar musikken strømme i Écoute, finner vi den merkelige kombinasjonen av saksofonisten Jan Garbarek og sangkvartetten Hilliard Ensemble. Albumet ”Officium”, innspilt i en kirke i Sveits, klarer ikke bare hodetelefonene, men også Eichers måte å håndtere alle vanskelige etterklanger. Et musikktips for alle ambisiøse lydsystemer.

 

Écoute TH1 håndterer alt

Alle lydelskere har sine favoritter. Foruten de klassiske innspilte albumene jeg har testet finnes også litt høyere musikk. Ofte handler det om en kombinasjon av jobben i lydstudioet og mediet. I min seriøse lytting plukket jeg frem mange album. Noe som alltid skiller seg ut, er selvfølgelig materversjonene. En litt gammel, men fantastisk innspilling er Eurythmics’ ”Revenge” med Annie Lennox’ fantastiske stemme. Visse album blir man aldri lei av.

 

Til slutt rock 

Bandet Linkin Park gjorde en fantastisk innspilling. Da sangeren Chester Bennington fortsatt levde, ga gruppen ut sitt første album ”Meteora”. Tøff musikk med dyktige musikere. Herlig når man kan skille bassen fra trommene, og Chesters fantastiske stemme. Også her står lydteknikken i Écoute ut. Konklusjonen er enkel: Bluetooth-protokollen er fortsatt ikke moden for ”skikkelig” high-end-musikk. USB-C er undervurdert. Plutselig åpner det seg en verden av lyd og stillhet som er vanskelig å nå med analoge tilkoblinger.

Jonas lytter & kommenterer!

Disse hodetelefonene er tunge, men sitter behagelig på hodet, selv under lengre lytteøkter. Ikke spesielt hardt, nei, heller løst, noe som kan føre til noen problemer med mer mobil bruk.

Allerede med ”vanlig” Bluetooth-tilkobling spiller Écoute påfallende fyldig, men også detaljert og storstilt.

Jeg fortsetter med komprimert Spotify, men går over til digital USB-tilkobling, noe som løfter musikken og fremfor alt gir mer kontur og sting til musikken.

Samme musikk, Deacon Blues nye, men fra Qobuz i 24 bit/96 kHz, viser at det finns fantastisk mye mer å hente fra hodetelefonene, som nå spiller betydelig fastere, men fremfor alt mer dynamisk slagkraftig. Nå er alle typer ”avrunding” borte, og musikken gjengis med alle hjørner bevart, mer som den en gang ble spilt inn.

Det samme med Bowers & Wilkins fineste hodetelefon Px8, som også øker betydelig når man går fra trådløs Bluetooth til digital USB-tilkobling, og gjør et kjempeskritt når man går fra 320 kbps OggVorbis på (gamle) Spotify till 24/96 på Qobuz.

Men hvem av dem låter da best når de får optimale forutsetninger? Det er en hard match, må jeg si, men jeg opplever likevel Écoute som litt mer åpne og spenstige i gjengivelsen, og enda noen knepp mer detaljerte og skarpskurte i lydbildet. Og forholdsvis ikke fullt så (over)fyldige som jeg kanskje har tenkt tidligere under lyttingen. De kan spille usunt høyt også, så vær oppmerksom med volumhåndteringen.

Ja, jo mer jeg lytter, åpner virkelig et hav av små produksjonstekniske spissfindigheter jeg tidligere ikke hørte seg i gjengivelsen, som er så typisk for akkurat Deacon Blue.

 

Noen innvendinger

Noen påpeker: Her finnes jo ingen automatisk stopp av musikken når hodetelefonene tas av. Fullt merkbare og brukbare så vel støydemping- som aware-funksjoner, om enn støydempingen langt fra tilhører det beste vi har hørt – eller rettere sagt: ikke hørt …

Hodetelefonene har ikke den mest logiske plasseringen av knappene, med på/av på midten, ANC/ambient/av lengst nede og play/pause høyest opp, men styrehjulet med volum og sporhopp fungerer veldig bra og er jo temmelig logisk, selv om man kanskje skulle ønsket play i midten, som vanlig.

De veier hele 433 gram, noe som er markedsledende, sammenlignet med B&W Px8 som veier så lite som 316 gram, som i denne sammenhengen ellers pleier å anses som ganske mye.

Prisen er også høy, men ikke høyere enn mange av konkurrentene på dette nivået, som akkurat nevnte B&W, men også Focal og Dali, for bare å nevne noen av de store merkene.

Konklusjon

Écoute TH1 er et par skikkelig unike hodetelefoner, med dual-mono-rør som forsterkere av musikksignalene! Utover det er design og finish på topp, akkurat som lydytelsen. Ikke minst om man kobler digitalt via USB, men også analog trådet tilkobling og LDAC-avspillingen holder høy klasse, i alle fall sammenlignet med markedets øvrige topphodetelefoner innenfor segmentet. Brukervennligheten, vekten og ANC-ytelsen har derimot en del forbedringspotensial, men lydkvalitet og finish finnes det i prinsippet ikke noe å sette fingeren på!