Sony hadde på mange måter en svært underholdende hodetelefonmodell i MDR-Z7. Det manglet ikke på underholdningsfaktor, men man måtte ha en litt ordentlig hodetelefonforsterker for å få det ut. Det ble for tamt fra mobiltelefonen. Sony er slettes ikke alene om dette, men den punchy bassen og glimrende komforten gjorde dem fristende å ta med ut på tur. Sony hadde da også løsninger, i form av både bærbare musikkspillere og DAC-forsterkere.

Den nye M2-versjonen er mer enn en liten oppgradering. Utseendet minner, men er ikke likt. Det er først og fremst de tjukkere øreputene som skiller dem fra hverandre, men også at hele hodetelefonen nå er svart. Hvor forgjengeren hadde detaljer i nøytral aluminium.

Z7M2 har arvet teknologi fra flaggskipet Z1R, blant annet med de indre grillene i såkalt Fibonacci-mønster. Dette er et spiralformet mønster, som ofte forekommer i naturen, hvor én maske er like stor som to av maskene under, som og så videre. Jeg må innrømme at størrelsesforholdene mellom maskene på Sony-ene ikke ser helt slik ut, men det kan være en optisk illusjon. Uansett skal dette mønsteret gi en jevnere diskantspredning. Som er en utfordring, spesielt med så store høyttalerelementer som her (70 mm).

Neodymmagnetene er også dobbelt så kraftige siden sist, for å forbedre dynamikk og kontroll.

I esken følger det med en 3 meter lang kabel med 3,5 mm plugg og 6,3 mm adapter. I tillegg medfølger det en 1,2 meters kabel med 4,4 mm Pentaconn-plugg for balansert tilkobling til kompatible spillere.

Sony MDR-Z7M2 i praksis

MDR-Z7M2 har noe av den beste komforten blant lukkede hodetelefoner jeg kan tenke meg. I hvert fall til å begynne med, for putene er så tjukke og digge at de sitter som fløyel. Men de er også helt tette, så det blir ganske klamt etter en stund. Til gjengjeld er den mekaniske støyreduksjonen upåklagelig.

Lydmessig er M2-versjonen en tydelig oppgradering fra forgjengeren. Bassen er strammere, det er bedre kontroll over hele fjøla. Og den økte impedansen gjør ikke hodetelefonene noe særlig tyngre å drive. Faktisk kan man fint bruke dem direkte med mobiltelefonen, uten at det føles som et kompromiss. Bortsett fra det siste giret på lydtrykk, som mangler.

Underholdningsfaktoren er ikke glemt. Bassen trøkker til tusen, spesielt kult på elektronisk popmusikk og rap, og det uten å låte skarpt.

Diskantgjengivelsen er slettes ikke hard og krass som hos Neumann. Samtidig tar diskanten baksetet i forhold til bassen, som tar litt overhånd til tider. Et flygel får en litt matt overtonestruktur, og en mørkere klang enn jeg ønsker. Det er ikke noe problem å høre på klassisk her, orkesteret trøkker fint og det låter samtidig behagelig. Men det blir samtidig også litt kjedelig, når ikke mellomtonen og diskanten smeller ut i samme stil som bassen.

Populærmusikk får derimot et liv som vi ikke er bortskjemt med, og vi liker at flatt produsert musikk får litt «ekstra hår på brystet».

Vi fikk ikke prøvd med 4,4 mm balansert kabel grunnet fravær av kompatibel spiller, men vi prøvde å bytte ut kabelen til en 4-pins XLR-kabel som passet. Og lyden åpnet seg faktisk noe, med tydeligere dynamikk og flere detaljer.

Konklusjon

Sony MDR-Z7M2 er et par meget underholdende hodetelefoner. De funker greit med mobilen men som alle andre fortjener de en skikkelig forsterker. Gjerne en med balansert 4,4 mm tilkobling, en slik kabel følger nemlig med. Da får du enda litt mer dynamikk og detaljer ut av hodetelefonene.

Bassresponsen er forbedret siden sist, og lyden er i det hele tatt bedre kontrollert. Det er likevel fortsatt pop, rock og rap som funker best, da vi gjerne ønsker flere detaljer fra diskantområdet når klassisk og akustisk står på menyen.

Prisen er høyere en forgjengeren, og konkurransen i prisklassen har økt. Derfor får M2 én stjerne færre enn vi ga forgjengeren, selv om den altså er bedre.

Også i denne testen:

9 hodetelefoner i premiumklassen