test: Lyngdorf TDAI-3400

Hva kjennetegner det perfekte hi-fi-utstyret? Når vi tester produkter i det høyeste sjiktet av skalaen, går som oftest prangende design hånd i hånd med imponerende lyd. Og som regel også pris. Men ikke alle er like overdådige.

Lyngdorf TDAI 3400 kan nesten minne om laboratorieutstyr designet av Philippe Starck: en kullsort kasse i strenge, enkle linjer. Kantene er knivskarpe, og man kan lett se hvordan den er satt sammen. Ikke noe hokuspokus her. Men solid og tillitvekkende. Et stort display dekker venstre side av den centimetertykke frontplaten. Ellers er det store volumrattet det elementet som stjeler mest oppmerksomhet. Som på tidligere Lyngdorf-produkter er rattet tungt, men det er lettflytende.

Vi har tidligere testet lillebror TDAI 2170, som fikk svært god karakter. Den nye modellen er mer enn dobbelt så kraftig, og støtter også moderne lydformater og nettilkobling. Det gjenspeiler prisen – som også er fordoblet.

Med 2 x 200 W i 8 ohm, og det dobbelte i 4 ohm, burde TDAI 3400 kunne dra de fleste høyttalerne man finner på å koble til. Den fulldigitale forsterkeren har digitalinnganger av alle typer – fra Toslink til de profesjonelle balanserte AES/ABU-inngangene. Men det er også et par gammeldagse linjeinnganger til ubalanserte analogsignaler. Og strekker ikke utvalget til, kan forsterkeren kjøpes i flere forskjellige utgaver med ekstra innganger til spesielle behov. Det kan være flere analoginnganger eller en mengde HDMI-tilkoblinger.

Ut over de alminnelige inngangene er det selvfølgelig tilkobling for trådløst og kablet nettverk samt Bluetooth. Det er ingen multiromfunksjoner, slik som hos Gold Note, men den har Spotify Connect, internettradio via vTuner og medieavspilling med Roon.

Lydkvaliteten

Hos Lyngdorf er de ikke tilhengere av «sound» eller «lydsignatur». TDAI setter alene ikke noe bemerkelsesverdig fingeravtrykk på lyden. Med den innebygde romkorreksjonen fjerner den heller farging av lyden, enn det motsatte. Som en motvekt tilbyr man en rekke innstillinger, som «Music», «Relaxed» og «Action Movie», så man for eksempel kan gi bassen litt ekstra trykk når Avengers Endgame ruller over skjermen.

Kamp mellom rom og høyttalere

Romkorreksjonen gjør det mulig – eller til og med ønskelig – å plassere høyttalere på steder som strider mot den akustiske barnelærdommen. For å forstå dette må vi ta en liten rundtur i akustikkens verden:

Når man plasserer høyttalere på stativ, med god avstand fra vegger og hjørner, er det jo for å unngå å irritere romresonanser. Dette gir en jevnere (men fortsatt langt fra glatt!) frekvensgang i bassområdet. Man kan ikke unngå romresonanser, men jo nærmere høyttaleren kommer avgrensende flater, jo kraftigere blir de.

Til gjengjeld betyr lengre avstand til gulv og vegger at refleksjonene kommer med større forsinkelse. Som et slags ekko. Dette ekkoet har øret vanskelig for å sortere ut. Plasserer man høyttalerne helt inntil veggen, blir refleksjonstiden så kort at lyden oppfattes som om den kommer fra én kilde. Et ekstremt eksempel på den designoppfattelsen er avdøde Stig Carlssons «ortoakustiske» prinsipp, der høyttalerne plasseres helt inntil veggen, noe som akustisk sett får veggen til å «forsvinne».

Plasseringen av en høyttaler er med andre ord et valg mellom pest (i form av ujevn bass) og kolera (i form av refleksjoner). Og med litt uflaks kan man faktisk bli truffet av begge styggedommene på samme tid. Det er her romkorreksjonen kommer inn i bildet.

Romkorreksjonen kan rette opp ujevnhetene i frekvensgangen. Til en viss grad, vel å merke. Pukler er lette å fjerne, mens å rette opp en dipp kan kreve voldsomme mengder med effekt. Og hvis utfasingen fra stående bølger er total i lytterposisjonen, kan det likevel være mange bortkastede watt.

Jeg har i det siste prøvd hele tre forskjellige romkorreksjonssystemer. Alle tre forbedret den ubehandlede lyden, men Lyngdorfs alternativ ga de beste resultatene.

Isolerer høyttalernes egen klang

Romkorreksjon er ikke «bare» et spørsmål om å måle frekvensgangen med en mikrofon, og så tilføre tilstrekkelig med digital equalizing til å få rettet ut kurven. Et forsøk på å få en liten reolhøyttaler til å spille dypbass, vil for det første tvinge den ut over sine grenser. Og for det andre vil det endre på høyttalerens klang. Klangen som kanskje var årsaken til at man valgte nettopp den høyttaleren. Sist, men ikke minst er musikk mye mer enn rene sinustoner. Og en tilsynelatende linjalrett frekvensgang kan dekke over en dårlig impulsgjengivelse.

Lyngdorf forklarer i sitt materiell at de har valgt en annen målemetode enn de fleste konkurrentene. I stedet for å bruke korte impulser av støy, måles det med lange sekvenser av sinustoner. Det måles med 50 forskjellige toner i området 20 til 350 Hz og 71 toner i området fra 350 Hz til 20 kHz. Det følger en mikrofon med profesjonelt utseende og et mikrofonstativ (!) med forsterkeren. Ut over en måling i «fars stol» gjøres det et antall målinger på (minst fire) tilfeldige posisjoner i rommet. Ut fra dette beregnes energifordelingen i rommet ved alle frekvensene, på samme måte som høyttalerens egen frekvensgang også beregnes.

Roligere gjengivelse

Da testen startet, var et par Buchardt S400 plassert på stativ i den «riktige» posisjonen. Her fikk de stor hjelp av RoomPerfect-korreksjonen, som ga en subjektivt roligere gjengivelse, der det var lettere å høre akustikken på opptaket.

Men Lyngdorf anbefaler – og bruker selv – en veggplassering av høyttalerne. S400-høyttalerne ble derfor flyttet knapt en meter bakover og opp i vinduskarmen, der de også kom nærmere hjørnene. Helt «galt» med andre ord. Og for en forbedring! Uten RoomPerfect låt de faktisk ganske bra med ryggen mot muren. Og bassen var ikke så ujevn som man kunne frykte. Men alt låt litt «hult».

Høyere under taket

Med RoomPerfect slått på ble frekvensgangen roligere. Men den største forbedringen var gjengivelsen av perspektiv og rom! Det ble rett og slett høyere under taket! Fra følelsen av å lytte gjennom et vindu inn til konsertsalen, var det nå mer som å være i rommet. På Fishing Junks at Sunset fra Concerts in China kunne man fornemme den enorme salen fra vegg til vegg og fra gulv til tak. Samme imponerende romgjengivelse opplevdes på Banditen Galopp (Ein Straussfest fra Telarc).

På den motsatte siden av den akustiske skalaen kommer vi helt tett på med Dark Ballet fra Madonnas Madame X. Her er sangen helt fremme foran høyttalerne og scenen liten, mens alt blir stadig mer svimlende og elektronisk.

En umulig oppgave

For å sette romkorreksjonen virkelig på prøve fant jeg frem noen klenodier i form av et par Sonab OA5-II-høyttalere, designet av førnevnte Stig Carlsson. Finten i øvelsen er at de gamle sakene er rundstrålende, og bruker rommets vegger til å skape det store og flotte lydbildet.

Å fjerne rommets innvirkning på et par høyttalere av den karakteren er umulig, men TDAI 3400 gjør et iherdig forsøk. Resultatet låt egentlig ikke dårlig – men høyst merkelig. Med hodet i akkurat rett posisjonen låt de nærmest som et par normale høyttalere. Men den minste hodebevegelse fikk lydbildet til å bli usammenhengende.

Alternativer

Det er mange alternative forsterkere i samme prisklasse som TDAI 3400, men ingen som ligner helt. Et alternativ er den like glimrende Devialet Expert 140 Pro. Også den har i sitt digitale indre mer til felles med en datamaskin enn en klassisk forsterker, men mangler romkorreksjon. Devialet har i stedet sin SAM (Speaker Active Matching), som korrigerer for mangler i en stor database av passive høyttalere.

Gratis forsterker

Lyngdorf TDAI 3400 er virkelig dyr, og det kan være vanskelig å overbevise eksterne smaksdommere som ektefeller og bankrådgivere om nødvendigheten av en slik investering. Men man kan argumentere for at den er verdt sin pris i fast eiendom:

Hvis du har et par stativhøyttalere som er plassert med god avstand til veggene, beslaglegger de lett et par kvadratmeter av stuegulvet. Og eier du bolig i en større by, vil kvadratmeterprisen på plassen du kan utnytte ved å henge høyttalerne på veggen, lett overstige prisen på TDAI 3400.

Konklusjon

Lyngdorf TDAI 3400 er et svært usedvanlig produkt. Det er ikke bare snakk om en overordentlig gjennomført forsterker i high-end-kvalitet, selv om lyden og den konsekvente konstruksjonen – som er digital fra inngang til utgang – kunne forsvart prisen. Det som skiller den fra alt annet i klassen, er RoomPerfect-systemet, som flytter grenser for hva du kan få ut av både høyttalerne og stuen din! Det finnes superforsterkere med godlyd som gleder sjelen mer. Men hva hjelper det hvis romakustikken i praksis overdøver det meste?