TEST: Linn Majik LP12

Helt siden Ivor Tiefenbrun lanserte platespilleren i 1972, har Linn LP12 vært en slags de facto standard for hvor god lyd man kan få fra en vinylplate. Gudene skal vite at mange har prøvd å vippe LP12 ned fra tronen for den meste legendariske platespilleren, siden Jesus gikk på vannet, men så langt har ingen lyktes.

Ok, en Technics SL-1210 er nok enda bedre kjent blant folk som ikke er audiofile. Noen vil argumentere for Thorens TD-124, andre for Acoustic Research XA, mens noen vil slenge Dual inn i diskusjonen. De og alle andre får ha oss unnskyldt, i high-end sammenheng, er det Linn Sondek LP12 som troner øverst. Lik det eller ikke.

Det betyr ikke at det ikke finnes bedre spillere der ute. Slett ikke. Det er faktisk mange av dem, og de har det til felles at de koster mer enn denne: Majik LP12.

Som tross prisen, faktisk er innstegsmodellen til Linn. Med andre ord, det finnes enda dyrere utgaver av LP12. Selekt LP12 er to hakk opp, langt mer påkostet, men også dyrere. Flaggskipet Klimax LP12 koster sju ganger prisen av en Majik LP12. Det setter på sett og vis ting i perspektiv. For prisen til tross, den er mye billigere enn den mest påkostede utgaven, og den har aldri vært bedre enn nå.

Jeg vil faktisk hevde at Majik-utgaven er et av de beste kjøpene man kan gjøre i prisklassen.

Spilleren har endret seg mye siden 1972. Designet og driftsprinsippet er uforandret, men spilleren har gjennomgått mange oppgraderinger siden begynnelsen, og dagens spillere kan også oppgraderes fra det nivået de måtte være på. Enten med deler fra Linn selv, eller tredjepartsleverandører.

Det er ikke alle som er like glade for alle oppgraderingene, og alle som helst vil at en LP12 skal lyde slik den gjorde i 1982, trenger ikke lese videre.

Dagens utgave lyder ikke slik LP12 gjorde for 40 år siden. Den kledelige varmen, innhyllet i en tiltalende glød, med det som kan beskrives som en ‘blomstrende’ bassgjengivelse, har gradvis blitt tonet ned med nyere generasjoner. Sist jeg testet en LP12, merket jeg meg at lydbildet var mye åpnere og bedre fokusert enn i ‘gamle dager’.

Det gjelder også dagens Majik LP12, som er oppgradert på vesentlige områder, siden sist vi testet en Majik-utgave.

Karousel

En av de viktigste endringene er ikke synlig med det blotte øye. I 2020 lanserte Linn et nytt lager, Karousel, som en oppgradering til LP12. Karousel er nå standard, også på Majik-utgaven. Innertallerkenens aksel roterer i det Linn kaller et Diamond-Like Carbon-belegg på innsiden som nærmest eliminerer friksjon, og lageret har fått en ny låsemutter som stiver opp monteringen av lageret i plinten. Spilleren har også en ny innertallerken, og nye spiralfjærer som holder det flytende innerchassiset i balanse. Majik har innvendig strømforsyning og er uten elektronisk hastighetsskifter. Men man kan oppgradere med en større, utvendig strømforsyning og elektronisk hastighetsskifte.

Du kan spille singler i 45-hastighet på Majik, men det krever en singeladapter som tres over motorens aksel.

Krane

Fullt så påkostet er ikke en Majik LP12, men den leveres med den nye Krane tonearmen montert på et nytt armbord i aluminium. Armen er forresten bygget på Linns spesifikasjoner av Clearaudio i Tyskland. Krane har et oppheng i wolfram og safir, 5-pins kontakt på undersiden, og magnetisk antiskating som man justerer med en skrue på siden. Den har også justering av asimut på armen og sporingsvinkel, skulle man ønske å bruke armen med en pickup fra andre enn Linn.

Koil

Normalt får man Majik LP12 levert med en Linn Adikt MM-pickup ferdig montert. Vårt testeksemplar ble levert med den litt dyrere Koil. En MC-pickup som er laget for Linn av Audio Technica, hvor kjernen er basert på deres OC9-serie med MC-pickuper. Det er en god ting, for i våre tester har OC9-serien gjort det meget bra.

Spilleren kan leveres i en foretrukken farge på bestilling. Standard-fargene er sort lakk, sort ask, eik, rosentre, valnøtt eller kirsebær.

Majik kan oppgraderes delvis med deler fra utvalget til Linn, eller andre, helt til Klimax-nivå om man vil betale for det. Klimax LP2 leveres med alle deler fra øverste hylle hos Linn, Keel innerchassis, Radikal strømforsyning, Ulrika II phonotrinn, en Ekos SE arm og en Ekstatik MC-pickup.

Spilleglede i bøtter og spann

Sant å si, er jeg alt for lite kjent med lyden fra Klimax LP12, til at jeg kan si noe fornuftig om hvor god en Majik LP12 er sammenlignet med den. Men jeg har testet den dyrere Akurate LP12, og to av de nærmeste konkurrentene i samme prisklasse som Majik. Technics SL-1200G og Rega Planar 10.

De to siste er veldig forskjellige, og med de to og Majik på samme anlegg, ville man raskt hørt hvordan de presenterer musikken på ulike måter. Technics-spilleren lyder strammere og er bedre fokusert, men klangen er slankere. Rega-spilleren er lynrask, lydbildet er ekstremt åpent og oppløst. Linn-spilleren fyrer ikke av transienter med samme eksplosivitet som Planar 10, og bassen gjengis ikke med den samme stålkontrollen som i Technics-spilleren.

Men den har noe annet. En organisk presentasjon av musikken, som gjør den mer levende, mer live og varmere. Som er noe mange liker, undertegnede også.

Sammenlignet med en eldre LP12 får man mye mer ut av LP-ene med den nye Majik LP12. Den har langt bedre rytmisk kontroll og mye større dynamisk kontrast. En eldre LP12 kan nesten lyde for varm, litt ullen og uten den samme evnen til å åpne opp lydbildet, som den nye kan.

Private Investigations fra Dire Straits album Love Over Gold, er et svært dynamisk spor, som begynner forsiktig med gitarer i bakgrunnen, og ender med et crescendo hvor gitarer og perkusjon smeller ut av høyttalerne som skutt ut. Vel og merke dersom spilleren er i stand til å hanskes med dynamikken og samtidig få ut de finere nyansene fra rillene.

Det klarer både Technics og Rega-spilleren. Det samme gjør Majik LP12, bare på en annen måte. Gitarklangen er varmere, det er fyldigere klang i slagverket, og tror du sannelig ikke at spilleren gjengir bassen med stram autoritet. Ikke noe ullen bass overhodet, det smeller virkelig fra slagverket på slutten av Private Investigations.

Radka Toneffs berømte Fairytales er en enkel innspilling med vokal og flygel. Den tekniske kvaliteten er litt haltende, men vokalen lyder virkelig fantastisk flott. Og på akkurat dét området, er Linn-spilleren bedre enn både Technics og Rega-spilleren.

På The Moon is A Harsh Mistress, klinger vokalen varmere og fokusert. Det er mer bunnklang i vokalen enn fra Rega-spilleren, og Toneffs stemme er flyttet lengre fram i lydbildet, sammenlignet med Technics-spilleren.

Majik-spilleren er kanskje den mest engasjerende av de tre, på det man kan kalle utpreget rytmisk musikk. Ett eksempler er Miles Davis Tutu, som starter med et brak. Davis umiskjennelige mutede trompet kan lyde nasalt og spisst. Her klinger den varmere, og det er ikke ofte jeg hører så stor dynamisk kontrast i Davis spill, fra vinyl som jeg gjør med Majik LP12. Marcus Millers bass og Paulinho da Costas slagverk gjengis med en autoritet jeg sjelden opplever fra en LP. Det er som et lite fyrverkeri av dynamikk spruter ut av høyttalerne.

Konklusjon

Linn Majik LP12 har beholdt mye av signaturen til en LP12. Den spiller fremdeles musikk med varme, glød og rytmisk engasjement. Den nye Majik leverer også på oppløsning, fokus og evnen til å få fram klangnyanser. Tidligere har kritikken mot en LP12 gått på at den ‘pakker inn’ for mye av nyansene og detaljene i musikken. Det skjer ikke her, for på LP etter LP, presenteres musikken med en sjenerøsitet som eldre spillere ikke har i samme grad. Det kommer simpelthen mer musikk ut av dagens Majik LP12 en før, og pakken er så balansert og vellykket med Koil-pickupen, at man kan lure på hvorfor man skal kjøpe en dyrere LP12.