TEST: Gryphon Diablo 333

Som tenåring kjørte jeg mine Cerwin-Vega DC-15 til de gikk i knestående. Drevet av en kraftig PA-forsterker var det ikke de 15-tommers basselementene som takket for seg, men diskantene. Jeg hadde en egen budsjettpost for nye diskantelementer og byttet dem som andre bytter tennplugger. Det var verken hi-fi eller high-end, men det var det feteste jeg visste om.

Noen år senere begynte jeg i bransjen og fikk høre hi-fi til flere hundre tusen kroner. Så bra det enn låt, satt jeg ofte med en følelse jeg ikke sa høyt: «Pianoet låter ekte og strykerne svever – men hvor blir det av trøkket?» I 25 år har jeg, miljøskadet fra partydagene, lett etter forsterkeren som kunne forene de to verdenene: high-end-kvaliteten i tonen og den fysiske punchen som får deg til å glise ufrivillig. Jeg hadde nesten konkludert med at det var et forvrengt tenåringsminne ingen voksen forsterker kunne innfri.

Så koblet jeg inn Gryphon Diablo 333.

Dagen før hadde jeg og redaktøren hørt et Moon-sett til prisen av en luksusbil spille så vakkert og kontrollert sammen med Sonus Faber Serafino G2, at jeg tenkte: «Dette kan alle elske.» Da jeg byttet til Gryphon, ventet jeg det vanlige ritualet: konsentrert nyanselytting og små forskjeller man må fokusere hardt for å høre. I stedet fikk jeg et lydbilde som smalt rett i trynet på meg.

En kort presisering: Eksemplaret på bildene er jubileumsutgaven The Gryphon 40 Integrated Amplifier, teknisk identisk med Diablo 333 og bare ulik i kosmetikken. Alt jeg skriver om lyden gjelder altså begge, og prisen i denne testen er for en standard Diablo 333 uten moduler.

Et beist av et regnestykke

Diablo 333 erstatter Diablo 300 som Gryphons største integrerte, og navnet er ren matematikk: 333 watt i 8 ohm, 666 watt i 4 ohm og hele 1100 watt i 2 ohm. Djeveltallet faller på plass av seg selv, og det er selvsagt et markedsføringstriks. Men at det stemmer, er jeg ikke det minste i tvil om.

Konstruksjonen er ekte dual mono, uten global negativ tilbakekobling. Dette for å unngå dynamisk tidsforvrengning og stabilitetsproblemer ved komplekse laster. Forsterkeren går i klasse AB, men de første ti wattene skal være ren klasse A, ifølge Gryphon, slik at det stort sett er transienter og nivåtopper som drives i AB. Kretsene har sildret ned fra toppmodellene Apex og Commander, og gir ti prosent mer effekt enn forgjengeren. Strømforsyningen har 2 x 68 000 µF i kondensatorbanken og en Holmgren-trafo på 17,5 kilo. Hele herligheten veier 50,6 kilo, og bare tanken på å løfte den kan gi deg kink i ryggen. Utgangsimpedansen er forsvinnende lave 0,015 ohm, altså over 530:1 i dempefaktor i 8 ohm.

Volumkontrollen er et diskret reléverk med faste motstander, som klikker svakt når du skrur. Gryphon kaller det normalt. Jeg kaller det et kvalitetstegn. Fronten har en 4,3-tommers berøringsskjerm i Gryphons karakteristiske trapesform, og de gullbelagte terminalene er de samme som på langt dyrere Apex. Kabinettet er det siste Gryphon-gründer Flemming E. Rasmussen tegnet før han pensjonerte seg, altså grunnleggerens svanesang.

Fjernkontrollen er frest ut av en aluminiumblokk, tung nok til å brukes som slagvåpen.

Skarptromme rett i fleisen

Først ut er Nine Inch Nails’ We´re In This Together fra The Fragile. Trommene dundrer, de to(!) skarptrommene treffer rett i fleisen, og mellomtoneområdet gjengis med en kraft og aggresjon jeg ikke var forberedt på. Jeg kan ikke skrive at dette låter som PA-lyd, for det ville vært useriøst. Men en PA-tekniker med tilgang på denne lyden hadde hoppet av glede.

For å understreke poenget hentet jeg fram Ani DiFrancos liveplate Living in Clip fra 1997, spilt fra Hegel Viking CD-spiller via balansert XLR. DiFranco hater kompressorer live, så musikerne måtte bruke dynamikken til sin fordel. Ingen polert glasur i overtonene, bare rå dynamikk slik den oppsto på scenen. Gjennom 333 fikk jeg bakoversveis av hvert strengedrag på kassegitaren.

Hva betyr det egentlig at noe låter live?

At et anlegg låter live kan ha ulik betydning alt etter hvem du spør. For noen handler det bare om å spille høyt. Andre har konserterfaringen sin fra romklangen bakerst i Oslo Spektrum, og når anlegget hjemme klinger like diffust, kaller de det live. Selv står jeg på scenen i et metalband med monitorene rett i trynet, mens jeg som publikummer helst står ved miksebordet. Live for meg er ikke lydnivå, men ekte attakk: umiddelbar formidling av anslaget, rett fra høyttalerne. Og der leverer Diablo 333 til gagns.

Det fine er at egenskapene henger med på normalt nivå også. Med det mener jeg at du fortsatt skal høre når telefonen ringer, og når noen roper at middagen er klar. Altså under 80 desibel. Der mange kraftige forsterkere mister gnisten når du demper dem, holder denne på attakket uansett.

Hard som stein

Så byttet jeg til vinyl: Jan Gunnar Hoff Ensembles Polarity på den fantastiske SME Model 35, samme rigg og plate som dagen før med Moon-settet. Gjennom Diabloen var attakket og snerten fra CD-lyttingen intakt, med en hurtighet jeg ikke kan huske å ha hørt på vinyl noensinne.

Kompromisset gjelder opplevelsen av rom: Det enorme tredimensjonale lydbildet Moon-settet serverte, er ikke der i samme grad. Musikerne stiller seg mer på rekke mellom høyttalerne, og horisonten er grunnere.

Lyden er likevel aldri skarp. Her er ikke snev av noe som kan kalles verken glassaktig eller metallisk i klangfargene. I stedet er lyden hard som fjell – en steinskulptur av et lydbilde.

Et album jeg kjenner på molekylnivå

Som måleinstrument bruker jeg gjerne et album jeg selv var med å mikse (Rambokniv av Staal), rett og slett fordi jeg kjenner hver kvadratmillimeter av lyden. Midt under loudness war – kappløpet der platene ble mastret stadig høyere, til alt liv var klemt ut av dem – insisterte jeg på å beholde dynamikken, og mastringen ble gjort av Tom Baker i Hollywood, mannen bak blant annet Nine Inch Nails’ The Fragile. Da jeg spilte vinylutgaven fra 2022 gjennom Diablo 333, slo basstromma meg i bakken. Dette er lyden masteren hele tiden var ment å ha.

Hvilke høyttalere og hvilken musikk kler den best?

Diablo 333 vekker tigeren i Sonus faber Serafino G2. Jeg er bare ikke sikker på at den typiske Sonus faber-kunden vil ha den vekket akkurat slik, for den store, frodige lyden er byttet ut med et villdyr i stua. En kvalifisert gjetning, som jeg ikke har fått prøvd, er at en gulvstående i Dynaudios Confidence-serie kan bli en drømmematch, og det samme gjelder nok Bowers & Wilkins’ 800-serie.

Du kan spille alt på denne forsterkeren, men den har sine favoritter. Særlig litt eldre rock med mye dynamikk, store orkesterverk med enorme crescendopartier og behov for overskudd – tenk Dvořáks Slaviske danser, Verdis Requiem og Griegs Peer Gynt – og ikke minst rå og upolert jazz. Moderne, flatklemt rock gir den lite å jobbe med; den vil ha musikk som puster. Jeg prøvde den også på Arendal Sounds rimeligste bokhyllehøyttalere, og selv der var lyden ekstremt tøff og dynamisk.

Slik står den seg mot konkurrentene

Moon-settet, forforsterkeren North 891 og effektforsterkeren North 861, koster det dobbelte av Diablo 333. Moon bytter ut noe av aggresjonen mot et dypere rom; Gryphon har en langt mer direkte stil. I den andre enden har vi Hegel H600 til godt under halve prisen. Nesten samme effekt på papiret med 303 watt og samme superkontrollerte bass, men «snillere» (et ord jeg aldri hadde trodd jeg skulle bruke om den forsterkeren) og mer allround. Hegels eget P30A/H30A-sett koster omtrent det samme som Diablo 333, og gir enda mer brutal kraft. Du får bare ikke elegansen av én komponent, og setter du Gryphon-smykket ved siden av Hegel, tror du sistnevnte er skrudd sammen av en blikkenslager.

Forgjengeren Diablo 300 har jeg ikke hørt selv, men redaktøren beskrev den som temmelig røff. 333 skal være den raffinerte av de to. Trenger du ikke 300 sinnsyke watt, har Gryphon også Diablo 120, med mye av kraften og mer av flyten og den runde klangen. Hør begge før du bestemmer deg.

Digital- og platespillermodul

Det er på de digitale inngangene du får minst for pengene. Modulen Gryphon DAC 3 er bygd rundt Sabre-flaggskipet ES9039PRO og låter godt nok til at du ikke føler deg snytt. Men med Viking tilkoblet BNC fikk jeg ikke samme fokus og oppløsning som med analog XLR fra spillerens egen DAC. Via USB er modulen praktisk, men en Hegel D50 og HiFi Rose RD160 er bedre. Kjøp modulen hvis du insisterer på færrest mulig bokser. Ellers gir en separat DAC mer for pengene. Platespillermodulen Phono Stage 3 har jeg ikke testet, men selv i denne prisklassen er det lov å spørre hvor kronene gjør mest nytte.

Konklusjon

Gryphon Diablo 333 er på sin egen måte et mesterverk, og noe av det mest umiddelbare jeg har hørt fra en integrert forsterker. Dette er high-end med PA-gnist – og da mener jeg trøkk og attakk, ikke manglende kvalitet. Kvaliteten er det nemlig ingenting å si på. Finesse og romdybde er derimot ikke dens styrker. Vil du ha lag på lag med klang som flyter ut og fyller rommet, bør du også høre lillebror Diablo 120. Men er du blant dem som savner underholdningsfaktoren i high-end, gir 333 deg troen tilbake. Har du store, krevende høyttalere og hører mest på musikk med trøkk, finnes det knapt noe bedre. Uansett hva du er ute etter: Hør den før du bestemmer deg.