TEST: Arcam SA45

De siste ukene har Arcam SA45 måttet tåle selskap på testrommet langt over sin egen vektklasse. Her har den stått side om side med Hegel H600 til dobbel pris og ikke minst Gryphon Diablo 333 til femgangeren. Fullstendig urettferdig. Men det er også nødvendig om du vil finne ut hva en forsterker er laget av.

Svaret kom fortere enn jeg hadde ventet. Med Hegel Viking som CD-spiller, koblet balansert med XLR, spiller SA45 både høyt og rent gjennom høyttalerne Sonus faber Serafino Homage G2 til det mangedobbelte av sin egen pris. Og det er bra med punch her. Men den største styrken er noe annet: Musikken flyter ut av høyttalerne, litt som fra en veldig god rørforsterker, bare med mindre forvrengning og et langt bedre stereoperspektiv enn nesten alle rørforsterkere jeg har hørt.

Født av et flaggskip

SA45 er toppmodellen i Arcams Radia-serie, og produsenten sier rett ut at den er født ut av A49, deres beste effektforsterker noensinne. Forsterkerseksjonen er femte generasjon klasse G, med 180 watt per kanal i 8 ohm og 300 i 4 ohm. Inni sitter en ringkjernetrafo som forklarer mesteparten av de 17 kiloene. Signalveien er balansert hele veien, både analogt og digitalt, og DAC-en er bygd rundt ESS’ Hyperstream IV-krets. Du får platespillerinngang for både MM og MC, og til og med HDMI eARC til TV-en. Sistnevnte skal slettes ikke undervurderes. Det skal heller ikke en 8,8 tommer stor skjerm som viser albumcover så det faktisk er en glede å se bort på forsterkeren. Dessverre ikke av typen OLED, så baklyset er godt synlig – spesielt mørk grafikk ser flat ut. Pytt, pytt.

Høyttalerterminalene er velprøvde med forgylt metall inni gjennomsiktige plasttvinger. Samme type som blant andre Hegel bruker på sine forsterkere. Utseendet er derimot mye penere enn Hegels, som er mer industrielt. Arcam-boksen er rett og slett lekker.

Forsterkeren har både analoge og digitale kretser, og de analoge inngangene holdes slik helt til du aktiverer Dirac, først da rutes signalet gjennom en AD-omformer. Vær obs på at de doble subwooferutgangene sender fulltone uten delefilter, så delefrekvensen må du sette på suben.

Hvordan låter Arcam SA45?

Harry Styles’ Aperture gjengis med stor overbevisning, hvor klanglagene i synthbassen flyter deilig ut av høyttalerne. Som en elv av lyd. Rytmene går dypt, mens den luftige stemmen står godt plantet i midten, et stykke ut fra høyttalerne. Lydbildet er fullt av luft, noe som åpenbarer seg spesielt med de kompakte gulvstående Scansonic M30.2 (test kommer).

Sonus faber-høyttalerne som for tiden boltrer seg på testrommet, låter varmere i mellomtonen, og for en timing! Her er diskanten noe mer avdempet fremfor supernyansert, og den er aldri utagerende. Men du verden, så digg å høre på. Stemmer låter fantastisk, og strengeinstrumenter har både varme og ynde.

Kraft nok til fest er det også. Når jeg guffer opp lyden skikkelig, er det åpenbart at bremsene kommer på tidligere enn hos både Hegel og Gryphon. Det skulle jo bare mangle, men fortsatt greit å vite hvor den ligger. Også H400 og ikke minst Michi X3 har mer rå kraft. Men SA45 har andre kvaliteter. Den er en forbausende god allrounder, som får frem lagene i musikken som få andre. Den fungerte til og med utmerket på Arendal Sounds store stativhøyttalere 1610 Bookshelf 8, sammen med den lukkede subwooferen 1723 Subwoofer 2S. Et rett og slett fett lydbilde, selv om den magiske gløden fra Sonus faber ikke er der.

Dirac: verden for dine føtter

SA45 leveres med fullversjonen av Dirac Live romkorreksjon inkludert i prisen, og det har verdi i seg selv. Både at Dirac i det hele tatt støttes, men også at lisensen til noen små tusenlapper faktisk er inkludert i prisen. Og der hvor mange andre Dirac-produkter krever at du også skaffer deg en målemikrofon, som miniDSP Umik-1, er en puckformet mikrofon inkludert i Arcam-esken.

Du må bruke Dirac-programmet på PC eller Mac, og du kan lagre tre ulike filtre som byttes enkelt fra menyen. Underveis velger du hvor bredt sitteområdet ditt er, fra én enkelt stol via liten sofa til større sofasalong eller flere seterader. Jo bredere område, jo flere punkter må du måle. Et mikrofonstativ er til stor hjelp, og Arcam-pucken har skruefeste for stativ. Til nød kan den legges rett på sofaputene og -ryggen. Med to høyttalere og ingen sub er jobben gjort på godt under en halvtime.

Det smarteste verktøyet er den automatiske målkurven. Den følger høyttalernes egen respons i rommet, jevner ut de verste skjevhetene og korrigerer høyttalernes innbyrdes klangbalanse. Målkurven følger utfasinger i rommet i stedet for å bruke forsterkerkraft på å prøve å fylle dem igjen. Det går nemlig ikke, og da er det bedre å bruke kreftene et annet sted. Sonus faber-høyttalerne booster bassen i rommet vårt med rundt 5 desibel, og det får de lov til å fortsette med. Diskanten justeres ned 1,8 desibel. Resultatet er strammere og mer konsis bass, med egenklangen overbevisende bevart. På Laura Marlings Soothing hører jeg plutselig klanglagene i kontrabassen vesentlig tydeligere, og at den står litt til siden for midten i lydbildet blir enda klarere.

Koster litt dynamikk

Et forbehold med Dirac er at det generelle lydnivået senkes noe for å gi headroom til korreksjonen. Når Dirac korrigerer hele frekvensområdet, skjer det litt her og der med dynamikken. Transientene blir litt flatere, og det hjelper ikke å kompensere med volumknappen. I et symmetrisk lytterom med litt akustikkbehandling er det slettes ikke sikkert det låter bedre fullkorrigert med Dirac. Da jeg satte Dirac til å korrigere et snevrere område i bassen og lot alt annet være i fred, ble det derimot mer levende og organisk, og ved å ikke korrigere i diskanten, slipper du risikoen med faseproblemer der oppe.

I en vanlig norsk stue, gjerne med den ene høyttaleren mot et hjørne mens den andre står på display mot et åpent rom med spisestue eller kjøkken i bakgrunnen, er gevinsten med Dirac nesten ekstrem. Det samme med høyttalere som er laget for å stå langt ute på gulvet, men som av praktiske årsaker har blitt skjøvet helt inntil veggen. Dirac redder det inn med basskorreksjonen sin. Det blir ikke perfekt, men fleksibiliteten er en gave. Og når romproblemene er redusert, hører du plutselig mye større forskjell på kilder, opptak og komprimerte lydformater.

Strømmer alt du ønsker

Strømmedelen er komplett: Spotify Connect, Tidal Connect og Qobuz Connect er innebygd, i tillegg til AirPlay 2, Google Cast og Roon. Åpne Tidal-appen, trykk på høyttalerikonet og velg forsterkeren, vips har du lossless rett inn. Spotify leverer opptil CD-kvalitet. Internettradio og podkaster ligger i Radia-appen, som også tar seg av nettverksoppsettet på et blunk, og som ellers gjør jobben uten store fakter.

Konkurrentene

Blant konkurrentene er Hegel H400 en naturlig sammenligning. Den er noe dyrere, men også enda kraftigere, og har du tunge, vanskelige høyttalere, og ikke kjenner behovet for Dirac, vil den være på listen over produkter å høre på. Så har vi Rotel Michi X3, også den en en kraftigere muskelbunt, men ut fra min test av forgjengeren X3 vil det overraske meg om den har samme flytende gjengivelse av musikken som SA45. Det er nemlig ikke Michis styrke, selv om den låter svinaktig bra – spesielt på vanskelige høyttalere. Ingen av dem har til gjengjeld Dirac, de utvidede strømmefunksjonene eller en stor og digg skjerm som SA45 sin.

Konklusjon

Arcam SA45 er en sjeldent komplett forsterker som viser prislappen verdig før du i det hele tatt har aktivert Dirac. Styrken er hvordan musikken renner ut av høyttalerne med varme, luft og et nydelig stereoperspektiv. Dybden er til å ta og føle på, og den får frem lagene som få andre. Den har gode strømreserver og evner å spille høyt og underholdende. Det helt råeste transientoverskuddet er det andre som besitter, men som allrounder med strømming, DAC, phono og full Dirac i ett lekkert kabinett er SA45 vanskelig en lekkerbisken av en forsterker. Sett opp, kalibrer, lek deg med klangbalansene, og prøv å kun korrigere bassområdet. Da blir fort forelskelsen komplett.