Foto & Video Hi-fi Hjemmekino Hodetelefoner Høyttalere TV

Klassiker

Satte ny standard for dypbass

Britisk-amerikanske IMF brukte det sjeldne transmissionlinje-prinsippet for å gi lytterne en bassopplevelse uten sidestykke.

Skrevet av / 29.04.23 - 11:27
Satte ny standard for dypbass

IMF Reference Standard Professional Monitor MK IV.

Navnet er nesten like storslagent som høyttalerne selv. Og på 70- og 80-tallet var IMF et av merkene som unge hi-fi-entusiaster bare kunne drømme om. Ingenting imponerte mer enn når hjerteslagene i det første sporet på Pink Floyds Dark Side of the Moon ble spilt på de meterhøye fireveis-høyttalerne. Ingen hadde noensinne hørt en så dyp, kraftig og ren bass før.

Referansehøyttalerne var bygget etter et eksotisk prinsipp kalt transmission line – eller transmissionslinje på norsk. De ovale KEF B139-elementene var montert i den ene enden av en 2,5 meter lang tunnel, og slynget seg gjennom kabinettet og endte ut i to åpninger nederst på forsiden. Tunnelen var foret med en blanding av skumgummi og saueull. Det var denne konstruksjonen som ga høyttalerne den helt spesielle bassgjengivelsen som fikk både tenåringsgutter og garvede hi-fi-veteraner til å måpe.

Les også QUAD ESL 63 - klassikeren vi ikke glemmer I høyttalernes Hall of Fame, vil en høyttaler stå for seg selv. I et eget rom med en liten rørforsterker tilkoblet. Spillende Ella Fitzgerald eller Arthur Rubinstein. Folk vil bli bergtatt av klangen.

IMF Reference Standard Professional Monitor MK IV var en fireveis høyttaler. Det øvre bass og mellomtoneområdet ble dekket av en KEF B110-enhet med polystyrenmembran, som også var montert i en kort transmissionslinje. Diskantområdet ble delt mellom en KEF T27-dome og en Coles superdiskant. Alle enhetene var solide, men det var virkelig dypbassen som gjorde IMF-høyttalerne til stjerner.

Nyansert bass

I en bassreflekshøyttaler bidrar også porten til dybdebassen, men porten jobber kun innenfor et relativt smalt frekvensområde – vanligvis mindre enn en oktav. I beste fall betyr dette at basselementet fortsatt må dekke det meste av bassområdet alene. Og i verste fall kan det føre til «one note bass,» der høyttaleren spiller mye bass, men lyden er lite nyansert.

I transmissionslinjehøyttalere sørger porten for en forsterkning over et mye bredere område, noe som gir både kraftigere og mer nyansert bass, siden ikke bare bestemte frekvenser forsterkes. Det er også mulig å få et gitt basselement til å jobbe dypere enn i andre kabinetttyper, siden vekten av luftsøylen i tunnelen føyer seg til membranmassen og senker resonansfrekvensen.

Så komplisert er innmaten i en IMF Reference Standard Professional Monitor. (Grafikk fra IMF’s brosjyre)

IMF var ikke var først ut med å konstruere transmissionslinjehøyttalere. Prinsippet ble først beskrevet av A.R. Bailey tilbake i 1965 i en byggeartikkel i magasinet Wireless World. Men IMF var de første til å kommersialisere transmissionslinjehøyttalere. Dette skjedde gjennom et britisk-amerikansk samarbeid ledet av hi-fi-importøren Irwing M. Fried i New York. Høyttalerne ble konstruert i England av et firma som ble navngitt med Frieds initialer, IMF, og solgt på det amerikanske markedet. Men også her i Europa kunne IMF kjøpes. Flaggskipet var Reference Standard Professional Monitor, men det fantes mindre og billigere modeller bygget etter samme prinsipp.

Suksessen varte i omtrent et tiår. Høyttalerne var nemlig svært kompliserte og dermed kostbare å bygge, og Fried droppet på begynnelsen av 80-tallet transmissionslinjen til fordel for mer tradisjonelle høyttalere, bygget under navnet Fried. Det engelske selskapet IMF Electronics endret navn til TDL Electronics, men fortsatte gjennom 80- og 90-tallet å bygge transmissionslinjehøyttalere. Selskapet eksisterer fortsatt, men de nåværende modellene er alminnelige bassreflekshøyttalere.

Les også Linn Sondek LP12 - klassikeren vi ikke glemmer Grammofonen fremfor noen er skotsk ble introdusert i 1972, og produseres fortsatt.

Utfordrende prinsipp

Kostnadene for å oppnå dyp, presis bass i et transmissionslinjekabinett er mange. For det første krever en flere meter lang, foldet tunnel et stort kabinett. Kabinettet er håndverksmessig komplisert å bygge, og avstemming av transmissionslinjen med nøyaktige mengder dempemateriale er også krevende. Og til slutt har transmissionslinjehøyttalere en tendens til å være ekstremt ineffektive.

Nydelige, tapte watt

Det siste er egentlig ikke prinsippets feil, men en baseenhet som må gjengi veldig dype frekvenser lineært, må enten ha en veldig stor membran – noe som ville bety et enda større kabinett – eller en veldig lang slaglengde. Og baseenheter med lang lineær slaglengde må ha en lang svingspole, hvorav kun en liten del befinner seg i svingspolegapet, noe som igjen betyr at en stor del av forsterkereffekten går tapt.

KEF B139, som ble brukt i mange klassiske transmissionslinjehøyttalere, er et skoleeksempel på dette. Og siden den også har en relativt beskjeden magnet, kreves det en kraftig forsterker for å drive høyttaleren. IMF Reference Standard Professional Monitor Mk IV er oppgitt til en følsomhet på 80 dB! Det kreves altså 40 watt (!) for å nå opp til et standard lydtrykk på 96 dB på en meters avstand!

Les også Debuten som rystet industrien Dahlquist DQ-10 var en banebrytende høyttaler da den ble lansert i 1972, og med sine innovative designideer lå den et tiår foran konkurrentene.

Moderne arvtakere

På grunn av disse årsakene har de store, dyre og utrolig ineffektive transmissionslinjehøyttalerne aldri oppnådd den store utbredelsen som de lydmessig kunne ha vært berettiget til. Og prinsippet var – med noen eksotiske unntak – stort sett glemt i flere tiår. Takket være mer effektive høyttalerenheter (og mindre krav til den aller dypeste oktaven) har vi heldigvis sett eksempler på nye transmissionslinjehøyttalere de siste årene som er både mindre i omfang og mindre effektkrevende. Kerr Acoustics og PMC Twenty er eksempler på moderne transmissionslinjehøyttalere.

Er de verdt å skaffe seg?

Selv om det nå er 40 år siden IMF Reference Standard Professional Monitor MK IV gikk ut av produksjon, er det fortsatt ikke umulig å få tak i dem. Høyttalerne ble solgt i ganske stort antall i sin tid, så det er fortsatt mange i omløp. Et sett i grei stand koster mellom 12.000 og 25.000 norske kroner. Og hvis man kan nøye seg med hjemmeutgaven, TLS-80, kan man være heldig å få dem til halvparten av prisen. Det gir muligheter for høykvalitets lydgjengivelse til en svært fornufitg pris.

Vær likevel oppmerksom på at det kan skjule seg ubehagelige overraskelser inne i kabinettet. Verken skum eller ull er evigvarende materialer, og hvis dempematerialet har forskjøvet seg eller blitt ødelagt over tid, vil det føre til en drastisk endring av lydgjengivelsen.

John Hvidlykke
(f. 1964): Journalist og tester. John har arbeidet for Lyd & Bilde siden 2013, hvor han skriver om hi-fi, høyttalere, computere, gaming og teknologihistorie. John har beskjeftiget seg med teknologijournalistikk siden 1982(!), og har arbeidet for tallrike magasiner i forskjellige roller; blant annet GEAR, High Fidelity, Komputer for alle, Illustreret Videnskab, Ny Elektronik, PC World og Privat Computer. Han har dessuten skrevet tallrike bøker og undervisningsprogrammer om IT.

2 hendelser på “Satte ny standard for dypbass”

  1. Jeg har RSPM MKIV og de lyder utrolig i mitt vel dempede bibliotek. 200 w Accuphase er akkurat passe forsterker.

  2. Har 2 sett IMF TLS80 MKII og et sett TDL Minitor! Fantastiske høyttalere som trenger nye kraft til å drifte dem!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Vil du lese hele artikkelen?

Med LB+ Total får du tilgang til ALT innhold på Lyd & Bilde og L&B Home.

Allerede abonnent? Logg inn her

  • Prøv LB+ i 30 dager
    Kun 49,-

    Fornyes etter 30 dager, ingen bindingstid.

  • LB+ Total års abonnement
    Kun 137.50 mnd

    Du sparer 288 ,-

En usedvanlig høyttaler for alminnelige stuer

Bærbare høyttalere du kan ta med på reise

5 tips til bedre lydplanke-lyd

Lyd & Bilde
Scroll to Top