Forut for sin tid

Dahlquist DQ-10 er en av de mest berømte og innovative høyttalerne fra 1970-tallet. Den ble først presentert på en hi-fi-messe i New York i 1972 og skapte umiddelbar oppsikt. Ikke bare var den radikalt annerledes enn de firkantede høyttalerne som var vanlige på den tiden, men den hadde også en lydkvalitet som overgikk det meste annet på markedet – og alt dette fra et helt nytt og ukjent selskap.

Selskapet var kanskje nytt og ukjent, men menneskene bak var erfarne. Jon Dahlquist hadde med seg selveste Saul Marantz, som etter å ha forlatt Marantz i 1968 var klar for nye elektroniske eventyr. Blant Dahlquist-gjengen fant man også Irwing M. Fried, som senere grunnla høyttalerfirmaet IMF.

Ved første øyekast ser Dahlquist DQ-10 elegante ut. Den slanke buede stofffronten og de kurveformede trepanelene minner om QUAD ESL 57 – noe som neppe er tilfeldig. Ifølge noen kilder var Jon Dahlquist angivelig inspirert av de klassiske engelske elektrostathøyttalerne.

Rester fra skrotkassen?

Hvis du ser bak frontstoffet eller går bak høyttaleren, hvor du har fri sikt til innsiden gjennom et metallgitter, blir inntrykket langt mindre estetisk tiltalende. Eller rettere sagt: Høyttalerne ser ut som et hjemmesnekret DIY-prosjekt med tre-avfall og skrot fra søpla.

Fem forskjellige høyttalerenheter fra fire forskjellige produsenter er tilsynelatende tilfeldig plassert mellom hverandre. De fleste har sin egen baffelplate. Baseenheten er på 12 tommer, men membranen passer til en 10-tommers enhet, og en masonite-plate er kuttet for å få membranen og opphenget til å passe i det store kabinettet. Superdiskanten er tilsynelatende et piezo-horn av typen som vanligvis kun finnes  i billige høyttalere til tenåringsrom (og ikke engang der låter de bra)! Restene av skumgummi som er festet med stiftemaskiner fullfører det kaotiske inntrykket.

Faselineær før sin tid

Men når det kommer til lyden er Dahquist DQ-10 det stikk motsatte av kaotisk. Den er eksepsjonelt sammenvevd og presis. Og de fem enhetene smelter akustisk sammen til én. Målet med å plassere enhetene på forskjellige små plater i stedet for én stor baffel er å minimere risikoen for diffraksjoner. Og enhetene er plassert for å utjevne tidsforskjellen mellom dem, slik at lyden når frem til øret på samme tid.

De mange enhetene er nøye plassert for å sikre at de alle er i samme avstand fra øret ditt. Men dette betyr også at du må sørge for å være like presis når du plasserer høyttalerne. En liten unøyaktighet i oppstillingen er nok til å ødelegge magien.

Diffraksjonsdemping og fase-linearitet er noe enhver seriøs høyttalerprodusent tar hensyn til i dagens konstruksjoner. Men i 1972 var det helt nytt og uhørt! Dahlquist kalte selv teknikken for ‘phased array’. Dahlquist DQ-10 er kjent for en ekstremt presis impulsrespons som nesten matcher de nevnte elektrostatiske høyttalerne. Men med en mye kraftigere bassrespons.

60.000 sett på 16 år

Om lag 60.000 sett av DQ-10 ble solgt fra lanseringen i 1972 og frem til produksjonen stoppet i 1988. En svært lang produktlevetid. Modellen forble i stor grad uendret, selv om baseenheten senere ble byttet ut med en annen modell da det opprinnelige lageret med Advent-enheter med masonite-kant gikk tomt. Mellomtone-/diskantseksjonen på de senere modellene er også speilvendt. Dahlquist var for øvrig veldig åpen om konstruksjonen og ga gjerne råd til DQ-10-eiere som ønsket å oppdatere høyttalerne sine med nye komponenter.

Dahlquist DQ-10 er en over 50 år gammel konstruksjon, men likevel en ettertraktet klassiker som kan konkurrere med nyere høyttalere når det kommer til lydkvalitet. Hvis du selv drømmer om å eie et sett, må du regne med å betale mellom 15.000 og 18.000 kroner for et sett i god stand. Det kan godt hende at de også må hentes i et annet europeisk land. Når det er sagt, er det likevel betydelig billigere enn om du for eksempel hadde forelsket deg i en høyttaler som JBL Paragon.