Når vi i dag minnes Bang & Olufsens gullalder, går tankene oftest til slanke aluminiumsprofiler, Jacob Jensens stringente proporsjoner og minimalistiske betjeningsknapper, som definitivt er lettere å forelske seg i enn å betjene.
Men den fordommen holder ikke helt når man ser på toppmodellen fra 1978. Beovox M100 er en 23 kilo tung kasse, solid svøpt i palisanderfinér. Den byr på fem høyttalerenheter, et massivt 89-liters kabinett, en bakplate som er skrudd på med synlige skruer, og en rød varsellampe nederst på fronten. Det er ikke dekorasjon. Det er et arbeidsredskap som av høflighet har fått møbelfinér på.
Bak den pragmatiske kassen ligger til gjengjeld et av de mest elegante stykkene delefilterteori dansk hi-fi noensinne har produsert.
M for monitor
Navnet er gjennomført prosaisk: «M» står for monitor, altså en referansehøyttaler. På slutten av 1970-tallet var det ingen mangel på høyttalere med navnet Monitor. Men i dette tilfellet var det alvorlig ment.
Tallet 100 angir belastningen i watt. B&O lovet lyd i studiemonitorkvalitet selv ved høye lydtrykk, og man la ikke skjul på at høyttaleren skulle tåle profesjonell behandling. Sammen med lillebroren M75 utgjorde den toppen av programmet frem til 1980.
Men det var mer enn bare salgstale. For under palisanderen lå løsningen på et problem som resten av bransjen hadde vært tvunget til å betrakte som et ufravikelig, fysisk vilkår.
I en vanlig høyttaler skal signalet deles mellom enhetene, og her brukte (og bruker) konstruktører ofte et 12 dB per oktav Butterworth-filter, fordi det beskytter enhetene godt mot frekvenser de ikke kan håndtere.
Ulempen er bare at de to halvdelene av signalet forlater filteret med en faseforskyvning på 180 grader. Ved selve delefrekvensen slukker de to enhetene rett og slett hverandre, og det oppstår et gapende hull i frekvensgangen.
Standardløsningen var å snu polariteten på den ene enheten for å lukke hullet, noe som til gjengjeld ga uro andre steder i frekvensgangen og en ødelagt faserespons.
Ingeniørmessig nytenkning
I mai 1977 tok Erik Bækgaard, som var ingeniør i B&Os elektronikkutvikling, tak i problemet fra en helt ny vinkel. I stedet for å snu fasepolariteten, regnet han matematisk ut nøyaktig hva som manglet i overgangen. Svaret var et førsteordens båndpassfilter med en faserespons som lå midt mellom de to enhetene.
Regnestykket gikk opp, og både frekvensgang og faserespons ble snorrett. Prisen var imidlertid at Bækgaard måtte overlate oppgaven til en ekstra høyttalerenhet – et såkalt «phase link» (eller filler driver).
Det er hele forklaringen på at en typisk toveis Uni-Phase-høyttaler fra B&O kan se ut som en treveis høyttaler, men i realiteten bare ha én delefrekvens. Enheten i midten spiller ikke sitt eget frekvensområde; den lapper et matematisk hull mellom de to andre.
I Beovox M100 er det imidlertid ikke færre enn fem enheter, som til sammen utgjør et fireveissystem med en 4-tommers filler driver mellom 12-tommers bassen og 2-tommers mellomtonedomen.
De to øverste delefrekvensene klarer seg med en annen ingeniørmessig genistrek. Her har B&O brukt såkalte kvasi andreordens-filtre, som opprettholder konstant nivå ved alle frekvenser – altså samme dyd som et førsteordens filter – men med komponentverdier valgt slik at helningen blir merkbart brattere rundt selve delefrekvensen.
Topologien ble satt på formel av Richard Small i 1971. Den samme Small som senere fikk navnet sitt udødeliggjort i Thiele/Small-parameterne, som enhver høyttalerkonstruktør fortsatt regner med.
Kvasi andreordens filtre ble likevel en historisk parentes. I 1976 kom Linkwitz-Riley-filteret, som oppnår brattere flanker og en penere vertikal spredning på bekostning av faselineariteten. Og det ble bransjestandarden i nesten fire tiår. Først med de digitale filtrene begynte man igjen å ta tidsdomenet på alvor.
Small hadde til slutt rett. Bare førti år for tidlig.
Buet geometri og europeisk rotkasse
Selv med et matematisk perfekt delefilter sender en diskant som er plassert to centimeter bak bassen, lyden sin av gårde to centimeter for sent.
Det er ren geometri, og B&O løste det ved å bygge en buet frontplate, formstøpt i ABS-plast og delt inn i trinn for å bringe enhetenes akustiske sentrum på linje. En vesentlig dyrere løsning enn å skjære hull i en sponplate.
Selve bestykningen i en Beovox M100 ligner imidlertid mest av alt noe som er håndplukket fra en selvbyggers rotkasse. Fem enheter fra fire produsenter i like mange land.
Bassenheten er en 12-tommer fra norske SEAS, filler driver-enheten på 11,5 centimeter er fra danske Peerless, mellomtonen er en tekstildome fra tyske ITT, diskanten er igjen fra SEAS, og øverst troner en bitteliten superdiskant fra Philips. I dag får hi-fi-produsenter normalt spesialprodusert høyttalerenheter etter egne spesifikasjoner. Men i 1977 måtte Bang & Olufsen gå på innkjøp i hele Europa for å finne de riktige enhetene.
Slik låter en kjempe
Beovox M100 spiller fyldig, uanstrengt og med en overraskende avslappet mellomtone. Takket være faselineariteten er overgangene umerkelige, og man hører rett og slett ikke de fem ulike enhetene avløse hverandre.
Bassen mangler til gjengjeld den knusktørre kontrollen som dagens gulvhøyttalere mestrer, og diskanten kan bli litt pågående hvis man presser systemet. Dessuten krever de store kassene plass.
Store, basskraftige bassreflekskabinetter skal ikke plasseres kloss inntil en bakvegg, og de medfølgende føttene er ikke tilbehør, men et krav for å vinkle høyttaleren riktig, slik at den ikke spiller ned i gulvteppet.
Et dyrt hobbyprosjekt
Å finne et par M100 i dag er ikke helt lett, siden toppmodellen aldri ble solgt i de samme enorme mengdene som sine mindre søsken. Dukker de opp, starter et fungerende par typisk rundt 6 000 kroner, mens gjennomrenoverte par i utlandet er sett til opp mot det femdobbelte.
Og det må renoveres. Etter snart 50 år har delefilterets elektrolytter med statsgaranti endret verdi, noe som ødelegger delefrekvensene og dermed hele den magiske faselineariteten. Kantopphenget på Peerless-mellomtonen vil også for lengst ha smuldret opp og må skiftes.
I dag lages faselineære overganger nesten usynlig i programvare via digitale filtre i aktive høyttalere. Men i 1978 krevde den øvelsen en buet plastfront og en ekstra høyttalerenhet dedikert utelukkende til feilretting. B&Os Beovox M100 står i dag som et vakkert, analogt ingeniørmonument over en tid da akustiske problemer ble løst med loddebolt, edelt tre og ingeniørkunst.
Mer info: Beocentral, Beoworld
