På 1970-tallet sto hi-fi-verdenen overfor et velkjent ingeniørmessig dilemma. Forsterkere bygget etter Klasse A-prinsippet lød himmelsk og var lykkelig fri for den irriterende crossover-forvrengningen, men de var ineffektive og avgav oftest mer varme enn en gjennomsnittlig vedovn.
På den andre siden kunne Klasse B-forsterkere levere masser av effekt uten å kreve sitt eget separate kjøleanlegg, men her betalte man til gjengjeld prisen med en hardere og mer lyttetrettende lyd når transistorene på skift overtok signalet.
Men i 1975 presenterte den britiske hi-fi-legenden og Quad-grunnleggeren Peter Walker en løsning som var like teknisk genial som den var språklig klønete: Current Dumping.
Hjernen og musklene
Prinsippet gikk i all sin snusfornuftige enkelhet ut på å pare to vidt forskjellige forsterkerkonstruksjoner i ett og samme kretsløp. En liten, ekstremt vellydende og ultra-lineær Klasse A-forsterker fungerte som hjernen. Den leverte selve spenningssvingen og tok seg av mikrodynamikken og de fineste auditive detaljene.
Når det så ble nødvendig å flytte luft – og levere strøm til høyttalerne – trådte et par kraftige Klasse B-transistorer til og leverte råstyrken. De ble ganske enkelt brukt som primitive søppelmenn eller «strøm-dumpere», hvis eneste oppgave var å helle bøttevis av ampere over i belastningen.
Det virkelig smarte besto i at Klasse A-kretsløpet konstant overvåket signalet og via et snedig feedforward-kretsløp løpende rettet de feilene som de klossede Klasse B-transistorene tilføyde. Resultatet var en forsterker som leverte solide 2 x 100 watt i 8 ohm, men med en forvrengning på forsvinnende 0,05 prosent. Det var imponerende tekniske data i 1975.
Oppfinnelsen løste i praksis problemet med crossover-forvrengning uten å forvandle stuen til en sauna, og Quad blev i 1978 fullt fortjent belønnet med The Queen’s Award for Technological Achievement for bedriften.
Skapt for å bli glemt
Visuelt var Quad 405 imidlertid alt annet enn en skrytepave. Der datidens japanske og amerikanske konkurrenter sverget til børstet aluminium, valnøttre og blafrende VU-metre, lignet 405-ene en reservedel fra en industritraktor. Det var en kompakt, tung metallblokk på ni kilo, hvor fronten var én stor, massiv kjøleribbe. Og den grågrønne fargen med gule detaljer måtte man være britisk for å like. Men da det ikke var noen som helst kontroller på den, var forsterkeren skapt til å bli plassert vekk mens musikken spilte.
Som vi tidligere har beskrevet her i serien, er Quads egen elektrostathøyttaler, ESL-57, en av hi-fi-historiens mest ikoniske, men også mest forsterkerfiendtlige lydgjengivere. Elektrostatenes kapasitive belastning sendte mange av datidens tidlige transistorforsterkere ut i problemer eller direkte på verksted.
Stabil – men sensibel
Quad 405 var naturlig nok konstruert til å være den opplagte makkeren som kunne klare belastningen uten problemer. Det krevde imidlertid at man monterte et par spenningsbegrensende motstander i forsterkeren, så utgangsspenningen aldri kom over 33 volt og dermed forårsaket en ødeleggende gnist mellom membranen og metalgitteret.
Det som til gjengjeld kan bringe en Quad 405 i problemer, er å bli satt til å spille uten belastning på utgangen. I den situasjonen kommer klasse A-kretsløpet på overtid med å levere spenningen, mens current dumping klasse B-transistorene ser passivt på mens røyken stiger opp.
Lydmessig har Quad 405 en varm, fyldig og nesten rør-aktig klang. Den mangler kanskje den aller siste avgrunnsdype kontrollen i de nederste oktavene, sammenlignet med moderne monoblokker. Men mellomtonen er så flytende, uanstrengt og tredimensjonal at man raskt glemmer å analysere lyden og i stedet bare overgir seg til musikken.
Den hemmelige sausen og de åndelige arvtakerne
Når et prinsipp er så innlysende genialt, kan man undre seg over at det ikke straks ble kopiert av hele bransjen. Forklaringen er at Quad naturligvis tok patent på løsningen, og current dumping forble dermed en intern familieoppskrift som levde stolt videre i etterfølgere som 405-2, 606, 707 og 909. Faktisk lever prinsippet videre i Quads moderne Artera-serie.
Andre stjernedesignere lot seg imidlertid inspirere av den underliggende grunntanken om å adskille forsterkerens hjerne og muskler. Den amerikanske forsterkerguruen Nelson Pass utforsket et beslektet territorium i sine berømte Stasis-konstruksjoner for Threshold.
Også her dikterte et rent Klasse A-trinn signalet, mens et massivt Klasse AB-utgangstrinn var det underdanige strømspeilet som klarte det harde arbeidet.
I nyere tid er det tetteste vi kommer på en åndelig arvtaker franske Devialets rasende dyre ADH-teknologi (Analog Digital Hybrid). Her er det fortsatt en Klasse A-forsterker som svinger taktstokken og styrer spenningen, mens det grove slepearbeidet er overlatt til høyeffektive Klasse D-moduler.
En drøm for loddekolbesvingere
Skulle du ha fått mot til å invitere dette stykket britiske industrihistorie inn i anlegget, er tilbudet på bruktmarkedet heldigvis ganske pent. Fra 1975 til 1982 ble det fremstilt 64 000 utgaver av første versjon. Og i årene 1982–1993 ble det bygget ytterligere 100 000 eksemplarer av Quad 405-2.
Et pent eksemplar kan typisk finnes fra 2500 kroner til 4000 kroner, mens man kan være heldig å slippe billigere for en 405-er med behov for elektronisk omsorg.
Og nettopp fordi den interne layouten er så uendelig logisk og spartansk bygget, er forsterkeren en ren lekeplass hvis man ynder å svinge en loddekolbe.
Som med all hi-fi med opp mot et halvt århundre på baken er en overhaling nemlig ikke bare en god idé; det er en nødvendighet for å få forsterkeren til å yte sitt beste.
De to massive ladekondensatorene, som i forsterkerens ungdom sikret strømreservene, er med stor sannsynlighet tørket ut og bør skiftes. Det samme gjelder det beskjedne antallet mindre elektrolyttkondensatorer som sitter på selve forsterkerprintene.
Kontakter, terminaler og fargeforvirring
Noe som mange også vil vurdere å kaste seg over, er å pensjonere forsterkerens antikke 5-polede DIN-kontakter og i stedet montere et par moderne RCA-inngangskontakter.
Høyttalerterminalene kan også være modne for utskiftning. Noen eksemplarer er utstyrte med fjærbelastede trykkterminaler, mens andre har banankontakter. Sannheten er at Quad 405 gjennomgikk adskillige revisjoner i løpet av sin levetid, og det eksisterer flere varianter av både terminaler og interne komponenter.
Uansett terminaltypen sitter kontaktene imidlertid ganske tett. Er forsterkeren utstyrt med de små banankontaktene, er de heldigvis til å ha med å gjøre, selv om det fortsatt kan være et pirkearbeid å få plass til avisolerte kabelender.
Også kabinettet finnes i flere fargevarianter, fra den klassiske sennepsgrønne til senere mer grålige nyanser, avhengig av om man har fått tak i en tidlig modell, en profesjonell utgave eller den senere 405-2.
En slik liten og hyggelig weekendinnsats forvandler raskt den solide metallklossen til en hissig kjempe-killer som klart kan måle kreftene med langt nyere og dyrere utstyr.
Liquid Audios guide til restaurering av Quad 405 og Quad 405-2
