Når det snakkes om Technics, ledes tankene oftest til DJ-platespillere som aldri ble utslitt og stramme, japanske forsterkere. Men på slutten av 1970-tallet ga ingeniørene i Osaka seg selv lov til å tenke betraktelig ut av høyttalerboksen. Det resulterte i «Linear Phase»-serien, hvor modellene SB-E200 og SB-E100 i dag står tilbake som to av de mest oppsiktsvekkende kreasjonene fra den æraen.
Kabinettet i rosentrefiner får dem til å ligne eksklusive møbler, men de massive, frittstående aluminiumhornene på toppen gir konstruksjonen et rått, skulpturelt uttrykk. Det er hi-fi som krever oppmerksomhet i stuen, lenge før musikken i det hele tatt er startet.
Det gjelder enten vi snakker om gulvmodellen SB-E100 eller stativmodellen SB-E200. De to bruker samme enheter, men i SB-E100 er basskabinettet plassert på høykant, mens det er vannrett i SB-E200, som derfor krever et stativ for å komme opp i lyttehøyde. Helst en trompetfot som ga høyttaleren en retrofuturistisk eleganse som var en science fiction-film verdig.
Kampen mot tiden
Det radikale utseendet var ikke for dekorasjonens skyld, men skyldtes kravet om rasemessig korrekthet.
Som vi tidligere har beskrevet her i serien i artikkelen om Dahlquist DQ-10, hadde ingeniørene begynt å forskyve høyttalerenhetene fysisk. Formålet var å sikre at lyden fra alle enheter nådde lytterens øre på nøyaktig samme tid. Metoden var å anbringe enhetenes akustiske sentrum (forkanten av svingspolen) på samme loddrette akse.
Technics delte ambisjonen om den perfekte tidslineariteten, men japanerne valgte en markant mer komplisert vei: De ville oppnå det samme i et hornsystem.
Da det akustiske sentrumet i et horn typisk befinner seg dypt inne i bunnen av trakten, krevde det radikale løsninger for ikke å forsinke lyden. Technics var tvunget til å rykke den store 12-tommers bassen frem i designen, mens mellomtone- og diskanthornene ble trukket asymmetrisk tilbake på et sett veluttenkte «trappetrinn». Resultatet er den karakteristiske, forskutte profilen som sikrer at lydbølgene ankommer i perfekt harmoni.
At den store metallflaten fra oversiden av mellomtonehornet også betød masser av diffraksjoner, var man ikke på det tidspunktet oppmerksomme på …
Dempet metall og horisontal bass
Selve hornene er et kapittel for seg. Her troner to radiale horn, støpt i aluminium. Diskanten benytter en 50 mikron tynn metallisert polyesterfilm som er ekstremt lett og kvikk nok til å følge med de raskeste transientene. Mellomtonen er utstyrt med en aluminiumsmembran på bare 30 mikron i tykkelsen, og dens horn sprer lyden over hele 150 grader horisontalt for å eliminere den beaming-effekten som ellers ofte plager snevre hornkonstruksjoner.
For å hindre aluminiumhornene i å ringe med som kirkeklokker og gi musikken en uønsket metallisk klang, er de tungt dempet med naturgummi og dempeull.
Skift kondensatorene og la lyset slippe inn
Med en følsomhet i det høye sjiktet (94 dB) hører Technics-hornene til den eksklusive klubben av høyttalere som trives formidabelt i selskap med strømsvake, men musikalske rørforsterkere eller med transistordrevne klasse A-forsterkere på få watt. For de virkelig dedikerte gir terminalene i tillegg mulighet for tri-amping, hvor det innebygde delefilteret kan forbigås, og hver enhet får sin egen forsterker.
Men uansett hvor man befinner seg på audiofil-skalaen, er det én oppgradering som nesten er obligatorisk. Som denne skribenten kan bekrefte av personlig erfaring, betaler det seg å skifte ut de mer enn 40 år gamle elektrolyttkondensatorene i delefilteret med ferske, mer kurante foliekondensatorer med samme verdi.
Det er et pirkearbeid, da delefilteret består av to print som er loddet sammen som en boks med komponentene på innsiden. Men belønningen er verdt slitet. Det er som å trekke bort en støvete fløyelsgardin, og lydbildet åpner seg på en helt fantastisk, tredimensjonal måte.
Jakten på en japansk enhjørning
Ble det laget mange av dem? Neppe. Technics har aldri offentliggjort eksakte produksjonstall for Linear Phase-serien, men basert på tilbudet må SB-E100 og SB-E200 betraktes som rene enhjørninger – ikke minst her på de europeiske breddegrader.
Kaster man et blikk på portaler som HiFi Shark, som henter data fra hundrevis av portaler for bruktannonser over hele verden, tegner det seg et brokete bilde. Prisene ser ut til å være skutt med haglegevær og treffer overalt på skiven – eller helt utenfor. Fra det overraskende rimelige til det helt astronomiske. Det store prisspennet vitner om et forsvinnende lite stykktall, hvor det kan gå år mellom hver gang man støter på et par til salg i sitt eget land. Du skal være heldig med å finne et par for 6000 kroner, men 10 000 kroner eller mer er ikke usett. Og noen ganger også uten garanti for funksjon.
Skulle du være så heldig å komme over et par i akseptabel stand til en fornuftig pris, er rådet herfra klart: Slå til. Du får ikke bare et stykke betagende, skulpturell hi-fi-historie (og en av de første faselineære høyttalerne fra Japan), men også en lydgjengiver som selv den dag i dag kan gjøre seg gjeldende.
