På 1960-tallet ble transistoren feiret som en kald, kompakt revolusjon som endelig skulle befri oss fra de skjøre radiorørene. Men de første transistorforsterkerne låt ofte grusomt.
Problemet var den såkalte crossover-forvrengningen. Når to utgangstransistorer bytter på å forsterke signalets positive og negative halvdel, oppstår det en feil i overgangen mellom dem. Det ubehagelige med nettopp denne forvrengningen er at den er relativt størst ved lave nivåer – altså akkurat der musikken oftest befinner seg.
Bransjen valgte raskt et pragmatisk kompromiss i form av klasse AB, der transistorenes arbeidsområder overlapper litt. Det fungerte, og det ble normen. Men i 1968 valgte James Edward Sugden fra West Yorkshire en annen og mer brutal løsning på overgangsforvrengningen: La aldri transistorene slå seg av.
Sugdens A21 trakk 60 watt fra stikkontakten. Og det gjorde den konstant – uansett om det ble spilt musikk eller ikke. Ut kom beskjedne 2 x 10 watt, mens resten av effekten ble omgjort til varme. Det var ikke et konstruksjonsuhell, men hele poenget.
Halverte prisen og fikk suksess
Sugden levde av å bygge vitenskapelig måleutstyr, men hi-fi var hans store lidenskap. Da hans første rene klasse A-effektforsterker til 105 pund nesten ikke solgte, slo han seg sammen med høyttalerprodusenten Richard Allan for å lage en integrert forsterker til bare 52 pund. Eller 49 pund uten trekappen.
Den fikk sin debut på Audio Fair i London i 1968 under Richard Allans navn, og først senere kom Sugdens eget navn på frontplaten.
Håndplukkede dioder mot overoppheting
Klasse A-driften betydde konstant knapt 30 watt spillvarme per kanal. Datidens utgangstransistorer av typen BD121 var slett ikke bygget for denne torturen, noe som ga overhengende fare for «thermal runaway», der transistoren overopphetes, trekker mer strøm og til slutt brenner av.
Løsningen ble solide kjøleprofiler og fire nøye utvalgte dioder i signalveien. Når diodene ble varme, trakk de mer strøm og nøytraliserte dermed transistorenes økende forsterkning.
Det var teknisk elegant, men produksjonsmessig var det en katastrofe. Hver eneste forsterker krevde matchende komponenter, så Sugden måtte ansette en mann på heltid til utelukkende å måle og sortere dioder.
Forbedret modell – med dårligere data
Allerede i 1969 kom A21 Series 2. Med nye transistorer og lavere hvilestrøm kunne forsterkeren nå bygges uten en manuell sorteringsavdeling.
Ironisk nok betydde den lavere hvilestrømmen at forsterkeren bare kunne levere rundt 10 watt i ren klasse A, mens den ble markedsført til 12 watt. Ved belastninger opp til 8 ohm kunne den opprinnelige A21 faktisk levere mer ekte klasse A-effekt enn etterfølgeren. Verdens første klasse A-forsterker forlot dermed klasse A, akkurat da den innfridde sin egen spesifikasjon. Ved effekter over 10 watt i 8 ohm jobbet forsterkeren i klasse AB.
Slik låter den
Anmeldere og entusiaster har siden 1968 rost lyden som uvanlig uanstrengt, med en klang som ofte gir assosiasjoner til gode rørforsterkere. Ikke minst den naturlige mellomtonegjengivelsen er anerkjent. Men med en utgangseffekt på bare 10–12 watt må den kombineres med følsomme høyttalere. Og med et lytterom som ikke har dimensjoner som en gymsal.
Produseres fortsatt
A21-navnet forsvant aldri fra hi-fi-historien. I dag finnes den i oppdaterte utgaver som A21 Signature og luksusmodellen A21SE Signature. Firmaet ligger fortsatt i West Yorkshire, og hver forsterker bygges fortsatt fra start til slutt av én person.
Halvparten av medarbeiderne har vært der i over 30 år. Selv etter direktøren Tony Millers død i 2021 og sønnen Patrick Millers død i 2023, driver Miller-familien i dag firmaet videre.
A21 Signature yter 25 watt i 8 ohm og veier 11 kilo – nøyaktig samme vekt som originalen fra 1968. Luksusutgaven A21SE Signature byr på en større strømforsyning, et mer avansert forforsterkertrinn, reléstyrte innganger, fjernkontroll og yter 30 watt i 8 ohm.
Ønsker man den i en annen farge enn svart eller sølv, kan man mot et tillegg og litt lengre leveringstid selv velge fargene på alt fra frontplate og knapper til selve lysdioden.
Bør jeg kjøpe brukt?
Sugden A21 er et levende stykke hi-fi-historie. Og prisene på de gamle er overraskende beskjedne.
Kjøper du en original fra 1968 til 1972, må du se på frontplaten for å vite om det er en Series 2. Og du må se på bakplaten. En stor del av de overlevende eksemplarene har fått DIN-kontaktene byttet ut med phono-kontakter og banankontakter.
Operasjonen gjør det enklere å koble forsterkeren til moderne utstyr, men i Sugdens tilfelle bør man tenke seg godt om, siden fabrikken ikke tar imot apparater som er blitt modifisert.
Sugden tilbyr nemlig fortsatt service på gamle modeller, utført parallelt med produksjonen av nye. Også selv om det kanskje har gått et halvt århundre siden forsterkeren forlot fabrikken. Men bare hvis du (eller bestefaren din) ikke selv har tuklet med elektronikken!
Det er venteliste, og det er en minimumspris. Dessuten tar Sugden forbehold om at flere komponenter har blitt umulige å skaffe. Derfor kan et gammelt apparat ikke alltid bringes tilbake til original spesifikasjon.
Har du serienummeret, kan fabrikken til gjengjeld fortelle deg når akkurat ditt eksemplar ble bygget. Og om reservedelene fortsatt kan skaffes.
10 watt, ingen kompromisser og en heltidsansatt diode-sorterer burde ha vært en kuriøs hi-fi-fotnote. I stedet ble A21 en klassiker som rett og slett nektet å slå seg av.
