Men så skjer denne gang, for den litt historisk-politisk interesserte er dette en film helt uten dødpunkter, en intens duell mellom en som kan TV-mediet og en slu avsatt politiker. Det var David Frost, britisk programleder i fjernsynsshow, en slags datidens Dan Børge, som fant på at han ville intervjue den avsatte Richard Nixon. De møttes ved påsketider i 1977 for en flere dagers lang sesjon, Frosts håp var at Nixon skulle innrømme feil, angre Watergate. Men Nixon og hans medarbeidere ville gjøre alt enkelt for seg, han la opp til ørkesløst lange svar som lite inneholdt for å trekke ut tiden. Men så, da Watergate endelig kom opp, var den store kampen i gang, der en av dem måtte seire. Og merkelig nok endte de to med en slags sympati for hverandre, Frost og den falne presidenten.

Det hele utspilt i glitrende regi av Ron Howard som vi ellers ikke setter så stor pris på, men han er sikkert hjulpet av at filmen er basert på et skuespill. Som Nixon møter vi Frank Langhella som tydeligvis har studert Nixon til siste svettedråpe under nesen, en praktfull prestasjon vel verdt Oscar-nominasjonen. Michael Sheens Frost holder den også, men har ikke den samme dimensjon. Fem stjerner. Ekstramaterialet inneholder bakgrunnsstoff av forskjellig slag om virkelighetens intervju.