anmeldelse: Deadpool 2

Ryan Reynolds som den tidligere spesialsoldaten Wade Wilson ender opp, som følge av et mislykket eksperiment i et forsøk på helbredelse, som den udødelige antisuperhelten Deadpool. Førstefilmen var et utrolig friskt pust i en ellers lite nyskapende genre. Oppfølgeren følger stort sett i de samme fotsporene, men faktisk hakket mer tradisjonelt.

Vår brannskadede, sarkastiske og særdeles sexistiske superhelt leter desperat etter måter å ende sine dager på, men får ny livsgnist i det han øyner en protege i den mishabdlede barnehjemsgutten Firefist (Julian Dennison). Etter å ha søkt trøst hos X-Men-gjengen, slår han faktisk pjaltene sammen med Cable (Josh Brolin) for å få gutten på rette spor eller ta ham av dage – alt etter dagsformen.

Deadpool 2 er en forbannet morsom, über-sarkastisk, film, dessverre går den litt i sin egen felle. Filmen skal nærmest være en parodi på de, ofte, selvhøytidelige superheltfilmene, og latterliggjøre deres stereotype karakterer, formelorientert plott og endeløse cgi-kamper/-effekter – men, oppfølgerfilmen havner selv alt for ofte i den samme kategorien som filmene den skal parodiere.

Spesielt lite imponert er vi over birollene i oppfølgeren. Samtlige fra X-Men-huset er kjedelige karakterer som intet tilfører hverken plott eller humor. De freske frasparkene står Mr. Pool selv for, herlig akkompagnert av nykommeren Domino (Zazie Beetz). Josh Brolin gjør en hederlig figur som sint og innesluttet bad guy på jakt etter rettferdighet, men mange av actionscenen er som tatt rett ut ifra en tradisjonell superheltfilm.

Deadpool 2 fungerer best med Ryan Reynolds i fri, usensurert, vulgær dressur der sarkasmen og ikke minst selvironien bobler over som fra Sareptas krukke. Etter miseren med The Green Lantern har han så visst fått sin opp-REISNING. 4 bunnsolide stjerner til denne herlig politisk ukorrekte actionkomedien.

Billedkvaliteten på 4K-utgivelsen imponerer med skarphet og flott lysstyrke, men mangler litt punch i fargene. Det heftige lydsporet (Dolby Atmos) får musikken til å rocke og sofaen til å riste i det biler krasjer og hus eksploderer. Heftig men også raffinert. Bonusmessig får vi bloopers, utelatte scener, et morsomt kommentarspor (med bl.a. Reynolds og regissøren) og hele 11 minidokumentarer om produksjonen.