: Black Swan

En film om en lettere forstyrret og frustrert ballerina, med Natalie Portman i hovedrollen. Sannheten er at Black Swan er blitt en fantastisk film som viser at Darren Aronofsky ikke bare har vært heldig med sine tidligere filmer Requiem for a Dream (2000) og The Wrestler (2008) – han viser at han er en av de aller beste filmskaperne vi har sett de siste ti årene.

Nina Sayers (Portman) er elev på balletkompaniet og drømmer om å få rollen som prima ballerina i en nyoppsetning av Tsajkovskijs Svan-esjøen. Utfordringen med stykket er at hun også må danse den svarte svanens rolle. Til det må hun hente fram alle sine destruktive og lidenskapelige egenskaper som ligger under hennes kontrollerte og sårbare ytre. Selv om Nina får rollen, så er hun overbevist om at Lily (Kunis) er ute etter å ta over. Lily er hennes alter ego – frigjort og utatvendt, med seksuell appetitt. Etter hvert driver Nina seg selv inn i galskapen og det aller dypeste mørke for å finne essensen til den svarte svanen – som er hennes Akilles.

Det er utrolig imponerende hva Aronofsky har fått ut av historien! Han blander Svanesjøens tematikk med de mest fandenivoldske elementer fra en fantasythriller. Som publikum blir vi dratt mellom skjønnhet og grusomhet på en sømløs måte som skaper en fascinerende form for uhygge og spenning. Filmen bygger seg opp på en fantastisk måte, og ender med et klimaks som gir deg både svanehud og svettetokter.

Portman vant Oscar for beste kvinnelige hovedrolle og filmen var også nominert for beste film, regi, klipp og foto. Den kunne gjerne vunnet alle! For selv om Portman gjør en fantastisk rolle så er det nok kombinasjonen av regi, klipp og foto som totalt sett gjør den til en så bra film, og som fremhever Portmans kvaliteter. Det er utrolig fascinerende å se en filmskaper som er så gjennomført dyktig i å formidle kroppens smerte og psykens skjørhet som Aronofsky. I Requiem for a Dream var det avhengighet og fordreid vikelighetsoppfattelse, i The Wrestler var det kroppens forfall og ensomhet som var tematikken, mens han i Black Swan fullfører det hele med å vise hvordan fysisk og psykisk overbelastning kan knekke både kropp og sjel. Likheten mellom de tre filmene er at de både er gode og vonde å se på. Black Swan er rett og slett en nytelse av en film! Seks stjerner.

Blu-ray-utgivelsen anbefales på det sterkeste med massevis av ekstramateriell som blant annet inkluderer hele 12 minidokumentarer og en timeslang, tredelt, bakomfilm om alt fra spesialeffektene til regien og de fysiske utfordringene forbundet med rollen. Bildet er utrolig bra til å være filmet med en blanding av digital foto og 16 milimeter film, og lyden (dts-HD) er helt toppklasse.